Månedlige arkiver: april 2011

Råskinn og Røde Kors

Som jeg hadde gru-gledet meg. Jeg hadde ingen som helst planer på å få en bra tid. Jeg ville bare kose meg i mark og myr. Gudene ville noe helt annet. Etter litt skravling ble det oppvarming og siden var det bare å stille til start. Jeg stilte meg i mellompulje for å slippe det meste av gjørmen. (For the record, det spiller ingen rolle hvilken pulje du stiller i, du blir uansett gjørmete.)

"Bilde lånt fra Marianne. Fremdeles Råskinnet rookies"

PANG, så er vi i gang! Jeg får opp en ganske fin fart, løper forbi mange, beina føles lette. Vassing i Sognsvann og gjørme er bare gøy. For et eventyr! Det er god stemning i løypa, alle tenkte nok det samme; ”- Hva er det jeg driver med, dette er galskap?” Jag krabbet opp bratter på alle fire, satt på stumpen ned bakker og prøvde å finne den mest energisparende veien blant myr, stokk og stein. Etter å ha krabbet opp en skikkelig lang bakke, var det ikke mye futt igjen i beina på denne damen. Men det var faktisk vanskeligere å gå enn å løpe, så løpe gjorde jeg. Over blåbærsris og mose.

PANG, sier det og jeg går ned. Jeg tråkket over og det noe så inn i granskauen. Så der sitter jeg da, i blåbærsris og kan ikke støtte meg på foten. Litt lenger frem ser jeg folk på en grusvei og trur det er noen funksjonærer. Hele tiden strømmer det folk forbi meg som lurer på om det går bra med meg. Snille, snille mennesker! Da jeg etter hvert krabber på alle fire ut på veien oppdager jeg at funksjonærene ikke er funksjonærer i det hele tatt, men turgåere på sykkel.

«- Bæsj», tenkte jeg da. Men de var veldig hjelpsomme og tilbød seg å ringe noen for meg. Jeg hadde tydeligvis tråkket over i hjernen også, for det eneste telefonnummer jeg husket der og da var nummeret vi hadde når vi bodde i Umeå,,, for 25 år siden!!! Til tross for manglende hjernekapasitet konkluderte jeg med at jeg ikke kunne bli igjen midt i skogen. Og fullføre, det kunne jeg bare glemme! Da var det eneste alternativet å hinke ned til Sognsvann på grusveien. Cirka 1.5km ifølge mine nye sykkelvenner. Det var de lengste kilometerne i mitt liv. The walk of shame! I tillegg til å føle skikkelig synd på meg selv, var jeg veldig redd og litt på gråten. Og som jeg fikk tid til å tenke. Sentrumsløpet var helt ut, hele sesongen var i dass og når jeg endelig kom frem til mållinjen hadde jeg begynt å spekulere i amputasjon. Takk og pris for Røde Kors. Jeg ble tatt om hånd av en hyggelig lege som la kompresjon og is på ankelen min. Det gjorde vondt, vondt, vondt! Alle på Røde Kors var supersnille og før jeg hinket videre, hadde jeg fått i meg både sjokoladekake, banan og sportsdrikk. I tillegg kom alle campere til unnsetning. Bagasjen min ble hentet og jeg fikk lift hjem.  Marianne, du er en engel!

"Bilde lånt fra Marianne. Sjekk den tennisballen av en hevelse"

Jeg fikk smaken for terrengløp til tross for en uheldig start, så jeg kommer sterkt tilbake neste år! Til videre ligger jeg på sofaen med foten høyt og blir vartet opp av Pojken de neste dagene. Sentrumsløpet er usikkert, men jeg har ikke gitt opp håpet. Vi ser an formen i løpet av uken. Uansett, er jeg et skikkelig Råskinn! Og til Andreas, Astrid, Hilde Sofie og Marianne, dere er helt fantastiske! Tusen takk for i dag!

Advertisements

Pyramider i parken

Det merkes at sesongen er i full gang. I går var det 24 campere som møtte opp. Det er rekord for i år! Det ble pyramider igjen, 1-2-1 i tre omganger, 13 runder inkludert oppvarmingsrunden.

Bilde lånt fra Treningscamp. Note to self: Hvorfor ser jeg aldri normal ut på bild?

Jeg hadde i tillegg løpt til Frognerparken, det burde nesten være forbudt med offentlig transport når solen skinner. Overgangen fra transporttempo til intervaller ble brå. Men etter en runde føltes det bedre. Jeg hadde futt i beina og prøvde å legge meg bak noen rygger som dro meg videre. På siste runden tok jeg ut det aller siste, og etter det var det ikke mye igjen. Det ble T-banen hjem for å si det på den måten. Men det ble sirka12km totalt, noe som jeg syns er fullt respektabelt. Jeg glemte naturligvis i kjent Anna stil å skru på klokken under en runde, så skjermdumpen nedenfor er ikke helt korrekt.

Skjermdump fra Garmin

I dag er det ingen trening på programmet, men selvangivelsen min. Jeg grøsser… Jeg hadde mye heller løpt en halvmaraton i kveld, men jeg trur ikke Skatteetaten er enig med meg. Dumme Skattetaten!

Panikk i pannen

Det er den kjente delen av året da panikken kommer krypende. Sesongen er godt i gang og jeg regner på tider og kilometer. Hvor fort må jeg løpe for å komme inn på 50 minutter på Sentrumsløpet? Svaret er at jeg må ha en snittfart på 12km/timen, 5:00-tempo, i 10km. Det virker helt usannsynlig kjapt. Og det er her Panikken smyger seg inn. Sammen med Tvilen, Hypokondrien og Angsten har de redet et neste i hodet mitt. Her gjelder det å bygge seg pannebein som støtter meg mentalt. Anna kan! Tenk Paula Radcliffe, Grete Waitz, Ingrid Kristiansen…

"Bilde fra Runners-tv.it"

Med stor sannsynlighet er det pannebeinet mitt som kommer å merke presset 7km inn i løpet. Da kommer det kun å gå på vilje og Jävlar-anamma, som vi sier på svensk.

Vinterens og vårens treningsopplegg har blitt dissekert og analysert i minste detalj. Jeg kan konstatere at min plan om å følge FIRST-programmet har gått i vasken. Med dunder og brak. Jeg har stort sett løpt 3 ganger i uken (varierende økter) i tillegg til alternativ trening, men jeg har ikke vært flink til å følge planen slavisk. Det kommer å vise seg hvordan min egenkomponerende plan har fungert. Det viktigste er at jeg fremdeles elsker å løpe. Til tross for nedslående resultater (ibland), er det fremdeles fantastisk å oppleve verden rundt deg i 5.30 tempo

Da treningspanikken tar feste vil du bare ut å løpe, men jeg hadde et jobbmøte i går kveld, så turen fikk utgå. På veien fra Gamlebyen til Grünerløkka møtte jeg utrolig mange løpere og joggere. Jeg ble umiddelbart sjalu og forbannede møtet, men prøvde å se positivt på saken. Et fint tre for eksempel…

Vakkert

En kul tatovering…

Rævva foto, men det står altså ANNA på armen hans

Og i kveld skal jeg dra frem min indre Radcliffe og gi alt på intervalltrening sammen med andre Campere.

Öka, öka, öka!!!!!!!

Tatt av Påsken

Denne påsken har jeg gjort en innsats for å være offline. Det har fungert veldig fint da jeg ikke har postet et eneste innlegg siden onsdag. Det har ikke blitt så mye trening, men ladning av batterier har det blitt masse av!

Nelson lader også batterier

Oppmøte med treningscamp som vanlig på onsdagen, men det var tydelig at de fleste hadde tatt påskeferien allerede. Fire stykker var vi som møtte opp, og en firbent kamerat som ikke var helt topptrent. Med min lår-strekk, Ronjas uvillighet til å løpe fort, utgikk intervallene og det ble istedenfor en litt lenger runde i dasse-tempo. Det passet meg helt perfekt, til tross for at jeg fikk litt dårlig samvittighet for ikke å ha tatt meg helt ut… Ja, ja. Godt å kunne spille invalido kortet.

Langfredagen sto kjapp distansetrening på planen, men der fikk jeg svi. Etter en altfor god lammemiddag med vin på Skjærtorsdagen, sa kroppen min «NEI!». Halvveis opp til Ekeberg ble jeg kvalm og svimmel. Lord Nelson; dagens running buddy dro meg oppfor skrenten. Det var litt av en nedtur, men med så godt selskap og men det fantastiske været, var jeg ikke sur så veldig lenge.

Blide begge to

Påskeaften og 1. Påskedag ble spenderedes i solen på Brønnøya. Luking, raking, skraping, maling, vasking, bæring og kvisting ble unnagjort. Brente sikkert en hel del kalorier, men denne typen av alternativ trening får en sikkert ikke helt i toppform. Men fint ble det.

2. Påskedag turte jeg å gå tilbake til Bikram yogaen. Jeg merket at jeg var stiv i låret, men det gjorde ikke vondt. Jeg fikk tatt meg skikkelig ut og det føltes helt fantastisk! Med litt lunsj i magen dro jeg opp Nelson til Ekeberg igjen, for en god powerwalk.

Jeg har hatt en helt fantastisk påske. Min uke fremover ser veldig hektisk ut og på lørdag er det Råskinnet! Hjelpe meg, hvor tok tiden veien? Det er fremdeles is på Sognsvann, så det kan bli en utfordrende økt hvis det ikke blir mange varmegrader. Jeg har kalde føtter allerede nå! Hjelpe meg…

Fin stemning

Schvett og schmakk!

Bikram yogaen i søndags var tøffere enn vanlig. Vi hadde en gjestelærer på besøk som presset oss noe voldsomt. Når læreren står ved siden av deg og ber deg om å tøye, mer, meer, enda meeeer, da presser du deg mer enn normalt. Beyond your flexibility! Jeg tar som kjent en utfordring på strak arm og fikk dermed en liten strekk i høyre ben. Bra jobbet, Anna!

Jeg har gitt meg selv treningsforbud frem til onsdagens Treningscamp, men det føles allerede bra ut. Mine muskler har sikkert godt av å slappe litt av nå. Påsken er som kjent snart over oss og hverken jeg eller Pojken har noen reiseplaner. Det blir sikkert en løpetur eller mange på meg og en sykkeltur eller to på Pojken. Jeg skal i tillegg være hundvakt hele helgen, så da får jeg automatisk en turkamerat som aldri sier nei til en runde. Bonus!

Turkameraten min, Lord Nelson

Den ende treningen som står på programmet i dag er støving, vasking og mopping. Vårsolen har en skremmende tendens til å avdekke også de skyeste hybelkaniner. Ønsk meg lykke til.

I morgen er det igjen intervaller i parken. Jeg kommer sikkert til å føle mer blodsmak enn vanlig, da alle normale mennesker har dratt til fjells. Det er bare über-mosjonistene som er igjen i byen (og jeg), så tempoet kommer med stor sannsynlighet å være høyere enn vanlig.

Bring on the pain!

Langtur med Campere i vårsolen

Etter 2 dagers treningsfri spratt det i benene for å få rørt seg litt. Det hadde ryktes om felles langtur under onsdagens intervaller, noe som hørtes ut som en ypperlig plan på en lørdag.

Oppmøte kl. 10.00 i Frognerparken og etter litt fotoshoots og skravling bestemte vi oss for å dra ut til Bygdøy. Jeg innså fort at jeg må kjøpe nytt drikkebelte, for det jeg har er på godt norsk ”rævva”. I tillegg mangler den lommer, så mobilen var nødt til å bli hjemme. Så, ingen vakre bilder for dere. Sorry!

I rolig pratetempo rullet vi nedover mot sjøen. Vi var 9 stykker og vi er alle i litt forskjellig form, men tempoet så ut til å passe alle. Pratetempo, sol, fuglekvitter, blåveis og en Oslofjord som lå blank som et speil, kan det bli bedre? Solen varmet mer og mer, og jeg hadde heldigvis ikke bommet på kledsel. Det merkes vi er inne i en overgangsfase, for det var alt i fra t-skjorte og shorts, til vintertights og vindjakke på våre Campere.

Folk begynte å droppe av litt her og der, beroende på hvor de hadde tenkt seg videre. Jeg tok sykkelstien fra Bygdøy over Aker Brygge, Operaen og så hjem til Gamlebyen. 16 km totalt ble det på meg, noe som jeg er veldig fornøyd med. Særlig med tanke på at jeg skravlet nesten hele veien. Jeg må ha en særdeles god lungekapasitet. Stakkers Campere…

Jeg sier tusen takk til mitt reisefølge! Jeg er i dag, ganske sår i ben og rygg. Det er bra, for da vet vi at det tar.

Snart er det dags for Bikram for å myke opp mine stive muskler.

Svett på dere!