Råskinn og Røde Kors

Som jeg hadde gru-gledet meg. Jeg hadde ingen som helst planer på å få en bra tid. Jeg ville bare kose meg i mark og myr. Gudene ville noe helt annet. Etter litt skravling ble det oppvarming og siden var det bare å stille til start. Jeg stilte meg i mellompulje for å slippe det meste av gjørmen. (For the record, det spiller ingen rolle hvilken pulje du stiller i, du blir uansett gjørmete.)

"Bilde lånt fra Marianne. Fremdeles Råskinnet rookies"

PANG, så er vi i gang! Jeg får opp en ganske fin fart, løper forbi mange, beina føles lette. Vassing i Sognsvann og gjørme er bare gøy. For et eventyr! Det er god stemning i løypa, alle tenkte nok det samme; ”- Hva er det jeg driver med, dette er galskap?” Jag krabbet opp bratter på alle fire, satt på stumpen ned bakker og prøvde å finne den mest energisparende veien blant myr, stokk og stein. Etter å ha krabbet opp en skikkelig lang bakke, var det ikke mye futt igjen i beina på denne damen. Men det var faktisk vanskeligere å gå enn å løpe, så løpe gjorde jeg. Over blåbærsris og mose.

PANG, sier det og jeg går ned. Jeg tråkket over og det noe så inn i granskauen. Så der sitter jeg da, i blåbærsris og kan ikke støtte meg på foten. Litt lenger frem ser jeg folk på en grusvei og trur det er noen funksjonærer. Hele tiden strømmer det folk forbi meg som lurer på om det går bra med meg. Snille, snille mennesker! Da jeg etter hvert krabber på alle fire ut på veien oppdager jeg at funksjonærene ikke er funksjonærer i det hele tatt, men turgåere på sykkel.

«- Bæsj», tenkte jeg da. Men de var veldig hjelpsomme og tilbød seg å ringe noen for meg. Jeg hadde tydeligvis tråkket over i hjernen også, for det eneste telefonnummer jeg husket der og da var nummeret vi hadde når vi bodde i Umeå,,, for 25 år siden!!! Til tross for manglende hjernekapasitet konkluderte jeg med at jeg ikke kunne bli igjen midt i skogen. Og fullføre, det kunne jeg bare glemme! Da var det eneste alternativet å hinke ned til Sognsvann på grusveien. Cirka 1.5km ifølge mine nye sykkelvenner. Det var de lengste kilometerne i mitt liv. The walk of shame! I tillegg til å føle skikkelig synd på meg selv, var jeg veldig redd og litt på gråten. Og som jeg fikk tid til å tenke. Sentrumsløpet var helt ut, hele sesongen var i dass og når jeg endelig kom frem til mållinjen hadde jeg begynt å spekulere i amputasjon. Takk og pris for Røde Kors. Jeg ble tatt om hånd av en hyggelig lege som la kompresjon og is på ankelen min. Det gjorde vondt, vondt, vondt! Alle på Røde Kors var supersnille og før jeg hinket videre, hadde jeg fått i meg både sjokoladekake, banan og sportsdrikk. I tillegg kom alle campere til unnsetning. Bagasjen min ble hentet og jeg fikk lift hjem.  Marianne, du er en engel!

"Bilde lånt fra Marianne. Sjekk den tennisballen av en hevelse"

Jeg fikk smaken for terrengløp til tross for en uheldig start, så jeg kommer sterkt tilbake neste år! Til videre ligger jeg på sofaen med foten høyt og blir vartet opp av Pojken de neste dagene. Sentrumsløpet er usikkert, men jeg har ikke gitt opp håpet. Vi ser an formen i løpet av uken. Uansett, er jeg et skikkelig Råskinn! Og til Andreas, Astrid, Hilde Sofie og Marianne, dere er helt fantastiske! Tusen takk for i dag!

Advertisements

2 thoughts on “Råskinn og Røde Kors

  1. Lille søster

    Så synd at du var uheldig! Men godt du ikke mistet lysten på terrengløp igjen. Selv slapp jeg heldigvis overtråkk og skader og hadde det supert!

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s