Rapport fra Loserville

For en herlig morgen! Vakkert...

Etter morgenens tur har sitter jeg igjen med et spørsmål. Skal det ikke bli lettere? Etter all høyintensitetstrening jeg har kjørt i vår, burde jeg teoretisk sett være vant med smerte. 6.00 tempo skal være piece of cake. Jeg hadde sett frem mot en slapp, koselig morgenjogg, men ble skuffet i dag. Kroppen ville ikke spille på lag. Rumpe, lår, legger og tær hadde null futt, jeg krabbet frem i 6.30 tempo og ventet på at ting skulle løsne litt. Det gjorde det ikke. En ordentlig bæsjetur!

Men vakkert var det.

Ikke like vakkert... Slik var altså formen idag

Gårsdagen intervaller med Treningscamp var heller ikke noe å skryte av. Siri var på plass og løp som en dronning i løypa. Helt utrolig at hun er så sprek 5 uker etter fødselen. Jeg er imponert. Vi slapp Satans Pyramider og kjørte istedenfor 5 doble verv, med 3 runders oppvarming med innlagte spurter. Det var gott å gjøre noe annerledes og jeg trenger virkelig å terpe lange intervaller. Men så vondt det gjør! Det er ikke så lett å holde moralen oppe når det går så tregt. Jeg følte meg som en loser i går. Som selvbestraffing ble det en økt med styrketrening sammen med TC. I øsregn. Veldig Bootcamp, til tross for at Kirsti ikke ligner en Amerikansk Sergeant Major en eneste plass.

Slik ser altså IKKE Kristen ut. Bilde lånt fra soartotalhealthimprovement.com

For å oppsummere: har jeg bare litt noia, eller trenger jeg seriøst veileding? Vi får se hvordan det går på lørdag. Hvis løpet blir en fiasko må jeg nok snakke med en personlig trener. Hmmmm…

I kveld tar jeg denne skrottkroppen til Bikram for å tøye ”beyond your flexibility” og etterpå er det hvile frem til kl. 15.00 lørdag ettermiddag. Da er det fullt kjør, bånn spikers, gass gass gass etc. etc.