Månedlige arkiver: oktober 2011

I takknemlighetens tegn.

Bilde lånt fra sognsvannrundtmedsols.no via mosjonisten.no

I går var det sesongsavslutning på Sognsvann Rundt Medsols og Heming og gjengen hadde satt ut fakler rundt hele den 3,5km lange løypa. En slik innsats kan jo ikke ignoreres, så jeg stilte til start for første og siste gang dette Herrens år 2011. Det var fantastisk vakkert og litt vemodig, for nå er det offisielt; vinteren er snart her. Mørkeret ligger jo allerede over oss som et tungt teppe og is og snø er ikke lang unna.

Men jeg hadde planer om å nyte den trolske stemningen og kjøre på i et tempo som kroppen min ville takle. Etter tidenes kanskje største premieuttrekning var det dags. Litt over kl. 18 gikk startskuddet og det var allerede mer natt enn skumring. Det var en helt spesiell opplevelse å løpe rundt vannet i skinnet fra alle fakler, særlig på andre runde da jeg løp mer eller mindre for meg selv. Det var like mye trim for sjelen som for kroppen og etterpå tenkte jeg litt på noe Marianne sa etter at vi hadde passert mållinjen. Så heldig jeg er som har mulighet til å være med på slike ting sammen med gode mennesker. Det ble to runder totalt på 35 minutter og noe, men det var ikke tiden som var det viktigste denne kvelden. Det var opplevelsen. Tusen takk SRM, tusen takk Heming for en magisk kveld!

Men 7km var litt snaut en onsdagskveld, så jeg og Christopher heiv oss inn i bilen til Marianne og fikk med oss intervaller i parken sammen med Treningscamp. Jeg var kald og våt og ganske mør i beina, så jeg tok det med ro i 4 doble korte runder, før jeg satte opp farten den siste doble runden. Til tross for ar Siri ikke var på plass ble det allikevel en overraskelsesrunde etterpå. En enkel runde og etter det var jeg helt kake fra midjen ned. Da var det godt at Astrid og Gøril hadde bakt boller for å feire over 100.000 hits på TC bloggen. Gjett om jeg følte at jeg fortjente den bollen! Tusen takk for bakverk og en fin økt i høstnatten.

I dag skal jeg ikke løpe en meter eller trene i det hele tatt. Tusen takk, sier kroppen min.

Alternativt styr

I dag skal jeg på yoga og når jeg pakket sammen mine 11 millioner håndklær* i morges tenkte jeg ”- For et styr!”

Som løper er en privilegert. Det er ikke før en prøver andre ting som du finner ut hvor godt du har hatt det… Så ukomplisert og enkelt.

BEFORE. Bilde fra wookiepedia.com

Ting jeg må tenke ekstra på når jeg trener alternativt:

  1. Barbering. Jeg kan ikke alltid gjemme meg i lange løpertights. Finn frem høvelen og sett av ekstra tid i dusjen!
  2. Pakking av utstyr. Jeg glemmer alltid noe. ALLTID!
  3. En plutselig og intim gjenforening med deler av min kropp jeg ikke har sett på lenge. ”- Jøss, er det slik magen min ser ut fra denne vinkelen? Merkelig!”
  4. Booking og passing av tider. Det er ikke bare å slenge på seg utstyret, ting må planlegges litt.
  5. Andre mennesker. Personlig kan jeg kategoriseres som en sosial løper, men i blant orker jeg ikke med folk. Særlig ikke når de utsetter meg for kroppssekretet sitt. Blæææh…
  6. Fashion. Jeg er sykelig opptatt av mote, men føler at ustyret iblant kan trekke ned troverdighetsfaktoren. Dette merkes mest på treningssenter, og mest på jenter. Gammelt utslitt treningstøy = Cred. Løpeskjørt = Poser. Hvor går grensen mellom Cred og Poser? Hvem vet og hvorfor bryr jeg meg? Fokus, Anna!
  7. Hensyn. Det virker stadig å være en mangelvare hos andre, mens en føler et en selv viser hensyn i vinkel. Dette er feil, slapp av og husk å puste!

Til tross for diverse komplikasjoner som alternativ trening kan medføre, så er det jo gøy! Men de dager du føler deg som en sint ilder med ADHD, så er kanskje en langtur i all ensomhet i skogen å foredra. Ref. punkt 7.

Namaste.

* Dette er en grov overdrift, jeg har kun med meg 2 håndklær.

P.S. Glemte å legge inn et post-barberingsbilde. For your viewing pleasure. Mjæv!

AFTER Bilde lånt fra anniiken.blogspot.co

SKA-DOUSCHE!

For en helg! Hvis kroppen var litt tung før helgen, kan det ikke måle seg meg hvor trett jeg er nå. Alt fra nakken og ned går på halv maskin. Men det er helt ok, konkurransesesongen min er offisielt over.

Bilde lånt fra hytteplanmila.no

I lørdags var det Hytteplanmila som sto på kalenderen og jeg var spent på om jeg kunne klare å presse ned perset mitt fra Nøklevann Rundt. Løypa har jo et rykte på seg å være snill, flat og rak, en perseløypa rett og slett.

Startområdet var fullt av kjente, det var bloggere og campere og kondisere om hverandre. Det ble noen oppvarmingsrunder rundt parkeringsplassen, og så stilte jeg meg på startstreken. Jeg posisjonerte meg litt bak 50 minutter fartsholderen, jeg liker jo å ta rygger…

Så var vi i gang. Jeg presset meg forbi 50 minuttsfartholderen og holdt et godt tempo. Den første kilometeren gikk i 4.30 tempo som er veldig fort for meg. Etter den første kilometeren lå snittempoet rundt 4.40. Marit a.k.a. Endorfinlykke lå rett bak meg før hun endelig passerte etter 4km. Jeg hang meg på og siden dro hun meg hele veien inn til mål. Jeg passerte folk jevnt og trutt, jeg følte meg sterk og positiv. Rundt 7km begynte jeg å kjenne kjøret, da var det bare å bite tennene sammen og øke, øke, øke! Jeg fikk tatt inn på Marit og i bunn av spurterbakken, de siste 200 metene før mål, roper hun: ”- Kom igjen, første mann i mål!” Slikt blir det sprintoppgjør av gitt.

Den offisielle sluttiden ble 46.57! Solid pers med andre ord. Tusen takk Marit, jeg hadde aldri klart det uten deg. En helt fantastisk dag, en flott løype og et fint arrangement. Det er ikke for ikke at den trekker alle the ususal suspects. For de aller fleste er Hytteplanmila også sesongens siste løp, noe som sikkert bidrar til den gode, uhøytidlige stemningen. Jeg likte løpet veldig godt og kommer med stor sannsynlighet tilbake neste år.

Se så glade vi ble. Foto: Silja Svanstrøm Amundsen

Noen feiret sesongavslutningen i går, men ikke jeg. Treningscamp hadde utfordret Sognsvann Rundt Medsols (eller var det omvendt?) med hvem som kunne stille med flest lag til Ekeberg Sprintstafett. Jeg tror den endelige ekvasjonen ble det 7 TC-lag og 8 SRM-lag, dette til tross for jeg hadde lovet å stille med restitusjonskaka for å friste enda flere campere til Ekeberg.

Her heier jeg Christopher inn i mål. Christopher, du er RÅ!!!

Det var 2 personer på hvert lag, og løypa var 6 x 1km, så det ble 3 x 1km intervaller på hver. For å snakke litt om nivået på dette løpet; det var HØYT. Ingvill Måkestad Bovim stilte i samme klasse for guds skyld! Jeg løp den første etappen og jeg gikk ut altfor offensivt, men det merket ikke feltet som pøste på i 3.00 tempo. Jeg ble igjen med melkesyre og stumme bein og når jeg ga pinnen videre til min lagkamerat Christopher, var min eneste tanke ”- Nei, jeg klarer ikke å løpe 2 runder til…” Men det klarte jeg og det gjorde jeg, men jeg har sjelden vært så glad for å komme over målstreken. Vi endte på 11 plass med en tid på 24.noe. Jeg tror Christopher gjorde en formidabel innsats, jeg knotet sånn med pulsklokken min og stafettpinnen, at jeg ikke har nok data for å se farten min. Uansett så var det jo denne som var dagens høydepunkt. Mmmmmm…

Restitusjonskake...

Neste uke skal jeg bare løpe gode, lange seige turer og kanskje gjøre litt yoga. Ingen harde økter, kroppen min skal få hvile litt. Takk kropp for en fin sesong. Sammen har vi klart ting som jeg ikke trodde var mulig. Nå skal vi drikke te, lese, jogge og fokusere litt på kjernemuskulaturen. Jeg gleder meg allerede!

159 år ung..?

Jeg tar tilbake… Adrenalin virker kun temporært. Nå, etter kveldens intervaller føler jeg meg 159 år gammel.

Det ble pyramider i nesten totalmørker. Vi får håpe at Vigelandsparkens venner snart begynner å skifte lyspærer. Jeg hadde med meg min fine hodelykt, hvordan har jeg noensinne klart meg uten? Jeg hadde egentlig tenkt å ta det litt rolig i dag, kroppen min er sliten etter noen hektiske helger. Rolig ble det ikke i det hele tatt. Jeg har begynt å løpe litt lenger runder samtidig som jeg prøver å holde tempoet oppe. Snittiden på rundene ligger på rundt 4.20. Helt rå økt, nå er jeg sliten.

Jeg ønsker jeg kunne sove enda frem til lørdag…

Natta.

Oldie but goodie..

Hå hå, ja ja... Photo Elaine Short, lånt fra redbubble.com

Du er bare så gammel som du føler deg, sies det. Så her gammel er jeg altså i dag…

Søndagen spenderedes i skogen med hund og under vann (uten hund). Det var ikke den mest optimale restitusjonen etter julingen kroppen min fikk på KK-mila. MEN, nå har jeg endelig tatt alle dykkene som kreves for min Advanced Open Water PADI, jippi!

Mandag hadde jeg treningsfri og sovnet på sofaen midt i en Varg Veum film. Hett tips hvis dere sliter med søvnløshet; se hvilken Varg Veum film som helst, det er bedre enn Zopiklon. En herlig kveld med andre ord.

Men i går dro jeg med meg kroppen min på Bikram for den ukentlige kroppstorturen. Vi hadde en gjestelærer som var kjempeflink, men jeg hadde en ganske dårlig sesjon. En del av stillingene tok aldri slutt! Hele kroppen min darret av kramper, jeg vet ikke om dere har opplevd kramper i ryggen, men det er en særdeles spesiell opplevelse. Og i dag føler jeg meg 103 år gammel.

Heldigvis er det onsdag og det lukter intervaller som vanlig. Jeg regner med at adrenalinet får meg til å føle meg ung igjen.

Jeg må bare legge meg ned og sove litt først.

KK-mila

Ja, mila og mila… Det ble kun 5km på meg i lørdags. Med planer om pers på Hytteplanmila ville jeg ta det litt med ro i helgen.

Det var klart fra start at målgruppen var litt forskjellig enn vanlig. Det florerte av rosa, lilla og duse pasteller rundt hele Aker Brygge. Jeg møtte opp med flere jenter fra Treningscamp i tillegg til andre bloggere. Hyggelig å treffe deg ”in real life” frk. Lettbent!

Etter litt taktikksnakk med Siri, kom vi frem til at det bare var å stille langt frem på startlinja. Sagt og gjort, når skuddet går ligger hele Treningscamp i tet. Randi Helen i front, fulgt av Siri og så meg. Jeg tenkte å henge meg på Siri frem til vendingen rundt 2.5km og så kanskje få opp farten etter det. Det skulle ikke vise seg å være så lett gitt!

Det var en rar opplevelse å løpe såpass fritt i begynnelsen av løpet, vanligvis er det trangt de første kilometerne. Her var det jaggu helt omvendt. Rundt 2km dykker hopen av damer som løper/ går Milen. Jeg mister ryggen til Siri blant havet av damer og løper sikksakk mellom øyer av jentegjenger på tur. Vi hadde fått oppfordring fra arrangør om å holde til høyre ved 2,5km der 5km løypa snur. Der er det i tillegg drikkestasjon og fullstendig kaos. Verken 10km eller 5km løypa er merket. ”- Skal vi virkelig holde til høyre, da kommer vi jo ut til Bygdøy?” tenkte jeg. Jeg må stoppe helt opp og mister en del tid.  Funksjonærer roper og vifter med armene, men jeg får ikke kontakt med noen av dem. Så ser jeg Siri (priset være TC-bunadens glorete farger!) i øyekroken min, hun har følgesykkel foran seg. Hvor er Randi Helen? Jeg setter av etter Siri og håper å ta innpå. Men det kommer jo damer rennendes mot meg. Jeg tapper motivasjon og tid i malstrømmen av folk, men så løsner det opp og jeg ser Siri igjen. Steike, hun er langt fremme! Vad har hun spist til frokost? Det skal jeg også ladde med neste gang. Ok, jeg klarer ikke å ta inn Siri, men det kommer sikkert noen bak meg snart. Hiv på, full pupp enda inn til mål. Kom igjen nå, Anna! Og snipp, snapp, snute så er jeg i mål som nummer to av cirka 800 damer!

Slik pallen burde ha sett ut. Bilde lånt fra Randi Helen

Jeg kom inn på 23.06, en tid som på hvilket annet løp som helst ikke hadde blitt en pallplassering, men sølv er sølv, uansett. Og gratulerer Siri til gull og en kjempefin tid! Randi Helen (som hadde blitt sendt i feil retning av løypevaktene, bittert) hadde nok tatt førsteplassen og da hadde det blitt trippel- TC!

Etterpå var det sprudelvann, gjennomgang av løpet, vinnerdansing og premieutdeling. En flott dag med masse glade damer. Jeg takker for følge!

Skål på dere!

Dørstokker og hverdagsmagi

Var det noen som sa noe om en høy dørstokk? Når det er mørkt klokken halv åtte og gradestokken varsler lue-temperaturer, da er det søren meg ikke så lett å skrelle seg av sofaen og snøre på seg joggeskoene.

Slik så dørstokken ut "up close" Bilde lånt fra pixabay.com

For øvrig er det ikke bare sko som skal på… I går var jeg ikledd et ensemble bestående av sko, strumper, undertøy, lange løpetights, langarmet ullgenser, tynn jakke, tynn bøff, hansker, Oslo Bratteste lue, refleksvest og hodelykt. Etter at jeg hadde klatret over min 4meter høye dørstokk, kunne jeg observeres løpendes gjennom Oslo sentrum som en annen polfarer. I full høstmundering på vei til intervalltrening i Frognerparken.

Vel framme var jeg glad for at jeg hadde investert i en hodelykt. Herre min hatt, så mørkt det var! Var det virkelig så mørkt i fjor? Jeg så utmerket takket være min nylig innkjøpte duppe-ditt, men alle var ikke like heldige. Jeg håper ingen fikk noen varige skader…

Ooooohhhhh, hva er det der borte?

Det ble de gode gamle pyramidene igjen, og det var ikke like mye hat som vanlig. Jeg utfordret meg selv til å stille meg lenger og lenger bak i feltet, slik at løypen ble lenger og hardere. Beina ble litt stive etter hvert, men det var godt å få vondt. Som vanlig ble det også spurtoppgjør med Oslos Spurterkonge, så jeg var god og mør etter endt økt. Jeg takker for den! Jeg har ikke lastet opp økten til Garmin connect enda, men det ble sikkert rundt 11km totalt.

Til tross for HMS risikoen som høstmørkret utgjør, er det uansett fryktelig vakkert! Å stå i parken og se opp på en stjerneklar himmel med en fullmåne som skinner, er magisk. Det fyller opp mine batterier like mye som endorfinene gjør. Jeg kan leve lenge på disse små øyeblikkene av hverdagsmagi.

Hokus pokus på dere folkens!