Mørketidsløpet i Tromsø 2012

Oi oi oi… Jeg er så full av inntrykk etter helgens eventyr at jeg fremdeles flyter frem på en sky av snø og glede.

 

Rett før start

 

For det første ble jeg helt bergtatt av Tromsø. En vakrere flytur enn den jeg hadde fredag kveld har jeg aldri vært med på. De snøkledde bergen lå blå i måneskinn og byen glitret som en gul perle under oss. Det var kjærlighet ved første blikk.

 

Selve løpet startet ikke før kl. 15.00 på lørdagen, så jeg hadde hele formiddagen å lade opp. Jeg sov lenge, spiste både frokost og lunsj, hentet startnummeret mitt og fikk tuslet litt rundt i byen. Jeg møtte opp med Marianne fra Treningscamp rett før start, hun ble mitt eget støtteapparat da hun har blitt pålagt løpeforbud fra legen sin. Personlig støtteapparat, det er luksus det!

 

Se så fornøyd jeg er. Foto: Marianne Følling

 

Jeg var ikke særlig nervøs da jeg sto på startlinjen, jeg hadde ingen ambisjoner om å få en bra tid, jeg ville bare nyte opplevelsen. ”- 21,1km, det klarer jeg lett”, tenkte jeg. Og så bar det av. Gjennom sentrum og ut mot flyplassen. Jeg hengte meg på en rygg og ble der, tenkte ikke fart i det hele tatt, beina bare rullet fremover. Månen skinte og det var fakler langs hele løypa. Ingen vind og så stille som det kan bli med 300 mennesker i et felt. Helt herlig. Jeg hadde akkurat passe med klær på meg og broddene satt bra. Blikket streifet ned på pulsklokken min og jeg ser til min store skrekk at jeg ligger i 4.40 fart.

 

”- Iiiiiiiieeeeeek!” Jeg får ned farten og legger meg rundt 5.20-tempo. Jeg mister kontakten med feltet mitt, men har allikevel en rygg eller to langt der fremme i horisonten som jeg ikke tenker å miste. På vei ut mot flyplassen som er løypas vendepunkt, begynner jeg å møte løpere som allerede er på vei tilbake. Jeg har fått en gigantluke bak meg og begynner å lure på om jeg ligger sist i feltet. Nei, heldigvis er det folk bak meg som jeg får øye på når jeg snur. Puh!

 

Rundt 14km begynner jeg å kjenne kjøret. Ikke nok med at jeg gikk ut som Usain Bolt i starten, men minusgradene og det glatte underlaget gjør det tungt å løpe. Jeg mister følelsene i lårene og tempoet går nedover i rasende fart. Ved 17km har jeg gått helt tom for energi og jeg hater meg selv for at jeg ikke har tatt med meg energigel.

 

18km, endelig! ”- Hipp hurra, snart fremme! Men hvem har plassert disse oppoverbakkene her? Jeg er sikker på at de ikke var her på vei ut av byen.” Nå handler det bare om å overleve, om å holde beina i gang. Føkk negativ splitt, den båten har gått forlengst!

 

Der er mål og der er Marianne! Jeg løper forbi en jente i et patetisk spurtoppgjør rett for mål og jeg har aldri vært så glad for å komme over målstreken. For en kamp. Jeg får på meg et futuristisk aluminiumsteppe og prøver å få kontakt med mine sørlige kroppsdeler som skriker ut i ubehag. Jeg begynner å komme til hektene, får i meg varm saft og Marianne tar bilder. Det er reinsdyr i målområdet og alt er bare über-eksotisk; lykken er total.

 

No animals were harmed in the taking of this photo

 

Kort oppsummert: Kom dere til Tromsø, folkens! Det var et helt fantastisk og godt organisert løp, løypa var relativt flat og godt merket. Det var effektive løypevakter langs hele veien som stanset trafikken og sørget for at vi løp i riktig retning og væskestoppene fungerte også veldig bra.

 

I tillegg til å være et eventyr, ga dette løpet meg en sjanse til å stikke fingeren i jorden og kjenne litt på formen. Hva kan jeg da konkludere med? Jo, følgende:

 

  • Respekter distansen! Jeg var høy på pæra og fikk svi for dårlig planlegging av energiinntak. Neste gang skal jeg løpe med Camelbacken min og geler slik at jeg er sikker på at jeg får i meg nok næring og væske underveis.
  • Jeg må legge inn to styrketreningspass i uken for å stabilisere rygg- og magmuskulatur, ellers kommer maraton å bli en smertefull opplevelse. Mot sluttet av løpet misstenker jeg at jeg sank sammen som en geriatrisk kjerring i rullator-positur, samtidig som jeg fektet vilt med armene for å få opp kadensen. Vakkert.

 

Til tross for tidenes kanskje mest positive splitt, er jeg fornøyd. Sluttiden endte opp på 1.56.43 (som faktisk er raskere enn tiden på Oslo Halvmaraton 2010)

 

Jeg har testet formen og jeg har en ide om hva som skal til for å fullføre maraton i København; styrketrening og en hel haug med mil i beina.

 

Peace out!

Advertisements

6 thoughts on “Mørketidsløpet i Tromsø 2012

  1. Silja

    Det er jo knallbra Anna!!!! På slikt underlag…. jeg er målløs 😉 Stor kram og klapp på skulderen. Tvi tvi med mage/rygg trening; det er verd investeringen!!

    Svar
  2. ikkesaaperfektAnna

    Så eksotisk, og for en opplevelse!
    Det er fint med sånne løp som ikke går helt på sknner, da kan man stoppe opp og fundere litt over tingenes tilstand, akkurat som du gjorde. Høres ut som om du nå har en god og realistisk plan frem mot maraton; er det i mai/ juni?
    Og du , noen Bodypump eller core-timer på SATS vettu, det gjør susen 😉

    Svar

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s