Bær’um back again, again

Det ble en herlig langtur lørdag med spreke campere i vårsolen. 26km, i 6.00 tempo. Helt fantastisk! Godt selskap, gode forhold og en relativt opplagt kropp.

 

Snart vår i parken. Står og venter på Treningscampere i solen.

 

Jeg har vært sulten som en ulv hele helgen og spist absolutt alt som ikke var spikret fast i kjøkkenskapen. Jeg regner med at det er normalt etter en slik tur. Det har blitt noen rare matkombinasjoner i min desperate jakt på karbohydrater. Hva med brødskiver med gulost og kaviar sammen med en bærsmoothie og en neve chilinøtter? Mmmmm, dette begynner snart å ligne en matblogg.

 

Men tilbake til turen…

 

Se!!!! Gress!

 

Jeg jogget på i rolig tempo og skravlet i vei både på innpust og utpust. Etter 20km svingte jeg av og løp de siste 6km alene. De siste 3km var særdeles tunge. Jeg følte en antydning til krampe i leggene, noe som aldri har skjedd før. Jeg merker at jeg trekker strikken lenger og lenger i henhold til hva kroppen er vant til. Jeg merket for øvrig ikke noe ubehag frempå leggene, hurra! Jeg skal for øvrig tøye ut ITB senen min ordentlig i dag på yogaen. Den ligger og trykker på utsiden av kneet mitt og slikt skal vi ikke ha noe av.

 

Kanskje jeg må begynne å ta tran for å smøre leddene mine… Æsj!

 

Takk til Christopher, Vemund og Marianne for en strålende tur!

 

 

Reklame

Bakkeintervaller

Snø, is og slaps var stikkorden i parken i går kveld. Maks dårlig underlag med andre ord, men det stoppet ikke oss Treningscampere.

 

Nerdetet statistikk

 

Det ble bakkeintervaller istedenfor de vanlige rundene. Da unngikk vi krappe svinger på is, dessuten er det godt med litt forandring innimellom. Bakken var 300m lang, (18meters høydeforskjell) og vi løp opp 10 ganger. Jeg løp uten brodder og hadde null grep i noen partier, men pytt pytt, slikt blir en sterk av. Det var god stemning i løypa til tross for slaps som sprutet i alle retninger. Etter 10 gjennomførte intervaller sto flertallet campere og skravlet i bunn av bakken. Allesammen godt fornøyd med fullført økt.

 

Da ser vi Siri som tar en ekstra runde opp bakken. Hva?! Her var det bare å kaste seg etter i full fart. Hele gjengen satt av gårde og jaget hverandre opp bakken i full fres. Jeg var langt ned i kjelleren for å klare å kave meg opp de siste 100 meterne. *Puh* Det ble altså 11 runder totalt og jeg var god og sliten etterpå.

 

Totalt 13km (4,8km oppvarming) Fornøyd.

 

Kvelden opptur: ny, tøff type intervall. Så vondt at det er godt!

 

Kveldens nedtur: slaps, snø, is og vann sørget for kalde ankler og dårlig underlag

 

I dag er jeg støl på nye plasser, så forandring fryder. Tjo-hei!

 

 

 

Sexy Fail

Det er vanskelig å føle seg sexy i løpet av en Bikram time. Det er vel ikke tanken heller, men jeg står jo og stirrer på meg selv i et speil i 90minutter og det er klart at jeg begynner å reflektere litt over mitt ytre. Til tross for at det er varmt i rommet, ser jeg ikke veldig heit ut.

 

Jeg blir svett, veldig svett. Jenter skal tydeligvis ikke svette har jeg hørt, det er så udelikat. Vi skal perspirere. Det gir kroppen min fullstendig F i og jeg mister sikkert en liter eller to i løpet av en økt. Sexy Fail 1.

 

Det merkes at vi er godt ut i vinterhalvåret. Fiskebolle eller lakenhvit er kanskje den nyansen som best beskriver huden min for øyeblikket. At ikke jeg har fått D-vitamin mangel for lenge siden er et mysterium. Sexy Fail 2.

 

Som løper pakker jeg ned føttene mine i fine joggesko og tenker ikke så mye mer på det. I går fikk jeg mulighet å inspisere tosselossene mine nærmere og det var litt av et sjokk. De bar tydelige preg av vonde skistøvler, lange løpeturer og tunge vintersko. Sexy Fail 3.

 

Mjæv! Bilde lånt fra forum.verysrs.com

 

Jeg har med andre ord ikke status som treningssenter babe eller fotballfrue. Men i mitt hode får du ikke ”cred” av å se pen ut når du trener. Tvert imot! Jeg er så heldig som kan presse kroppen min og hvis jeg ser ut som en druknet katt i løpet av økten, hvem bryr seg?

 

I dag er det onsdag og jeg trenger heldigvis bare å eksponere ansiktet under alle intervaller i parken. Jeg håper det kommer til å gå i raskt tempo. Høy fart – det er sexy, det!

 

Bær’um back again

… a runners tale. Jeg kom meg helt ut til Bærum på søndag og det trengte jeg virkelig. (Ikke å komme til Bærum, men å bevege meg.)

 

Det ble bare to treningspass i forrige uke, men jeg klarte å skrape sammen 34km totalt, så jeg er fornøyd.

 

Hett tips til alle dere der ute; selg ALDRI leiligheten/ huset deres. Det er sykt mye jobb og som den kontrollfreak jeg er blir jeg fryktelig ulykkelig når livet er i limbo. Lørdagen lå jeg på sofaen som en emo-tenåring, og det var såååå synd på meg. Været var bæsj, livet var bæsj, alt i hele universum var bæsj. Men slik kan en jo ikke ligge hele helgen. Skjerpings Anna!

 

Vår!! Ja, okei da, litt snø er det fremdeles igjen.

 

Søndag lå våren i luften og jeg skulle ut og løpe langt, langt og lenger enn langt. Det var sol, plussgrader, bar asfalt og jeg klinte til og med solfaktor 30 i ansiktet. Det var kanskje ikke helt nødvendig, men det luktet sommer! Livet var herlig, kroppen var lett og jeg var høy på endorfiner. At våren var på plass fikk jeg konstatert når jeg møtte en løpendes kar i shorts! Vi snakker ikke lange Bermudashorts heller, nei über-korte luftige maratonshorts var det. Det så faktisk litt kjølig ut…

 

Det ble altså en tur til Lysaker Brygge og hjem igjen. Helt fantastisk! Over 23km med en snittfart på 5.56, som planert. Ska-douche!

 

Skjermdump fra min elskede Garmin

 

Neste gang jeg får slike tenåringstakter over meg skal jeg jaggu huske å ta dosen min med endorfin. Det er vel som med tran; det er det som skal til. Og ikke smaker det hersken torsklever engang. Resultat!

 

Jeg satser på å ligge litt mer i emosjonell vater den nærmeste fremtid. I dag skal nemlig alle chakraene mine piskes inn på rekke og rad. Bikram, her kommer jeg!

 

Klar som et egg

Etter en hel uke uten trening var jeg klar som et egg for intervaller i parken. Broddene fikk bli igjen hjemme, jeg har bestemt meg for at det er vår! Jeg merket at det var en stund siden siste løpetur. Jeg var nødt å lete ordentlig i garderoben for å finne frem riktig treningstøy, Garmin klokken var nesten tom for batteri og kroppen var i sjokk den første kilometeren. Til tross for en litt uryddig start var det godt å komme ut. ENDELIG. Temperaturen lå rundt null og jeg hadde akkurat passe med klær på meg (for en gangs skyld). Etter den første kilometeren begynte kroppen å huske hva den skulle gjøre og hjernen koblet ut.

 

Oppvarmingsturen til parken gikk lett, jeg har ikke følt meg så lett og sprek siden før Tromsø halvmaraton. Det var asfalt nesten hele veien. Jeg elsker asfalt! I parken var det fullt av folk som vanlig. Jeg blir stadig forundret over hvor mange gærninger som dykker opp på trening, det er helt fantastisk.

 

Mmmmmmm, asfalt. Bilde lånt fra matildebrandt.no

 

Våren hadde ikke kommet helt til parken, (det er fremdeles februar Anna!) så snø og is lå tettpakket i løypa. Vi løp derfor den halve parksprintløypa på ca 550m. En oppvarmingsrunde ble etterfulgt av 10 intervallrunder. Jeg var litt redd for at formen skulle være skikkelig dårlig etter 2 uker med ingen eller alternativ trening, men jeg ble positivt overrasket. Jeg prøvde å holde fokus på riktig teknikk og å holde jevn fart. Naturligvis ble det spurtoppgjør som vanlig. Lise Marit, jeg tror jaggu du tok meg igjen. Jeg tar revansj neste uke.

 

Det var lenge siden jeg koste meg sånn med løpingen. Jeg har gitt litt slipp på alle tvangstanker om at jeg MÅ følge treningsplanen min helt slavisk. Jeg prøver å se på den som en retningslinje og ikke få panikk hvis det blir forandring i planene. At Garmin klokken hadde lavt batteri hjalp også veldig, jeg løp kun på følelse og ble ikke stresset av tider. Innimellom er det godt bare å løpe og legge vekk alle planer, tanker, mål, forhåpninger, etc. Nike har helt rett; don’t think, run.

 

Gleder meg allerede til neste tur.

 

P.S. Leggene mine var helt fine, forhåpentligvis blir det ingen belastningsskader. Kryss fingerer og tær folkens!

 

 

Kan jeg bare få lov å si;

AAAAARGGGGGHHHHHHHHHH!

 

Jeg håper uken snart er over og jeg lengter desperat etter mars. Jeg har ikke trent på 100 år og det begynner å gå ut over mine nære og kjære.

 

Over og ut.

 

 

Manko på tid

Jeg trenger mer tiiiid!

 

Det har ikke blitt noen mer trening denne uken siden skituren på tirsdag. Tid som burde gått til trening har gått til rydding, sjauing, lemping, logistikkløsning, sparkling, sliping, maling, mer rydding og vasking. Fredag kveld sovnet jeg på sofaen kl. 19.45, totalt kaputt. Jeg faller ikke helt inn i party-svenske kategorien akkurat nå, nei.

 

Og mer av denne moro skal det bli i løpet av februar, men jeg håper å kunne snike inn i hvert fall tre pass i neste uke. Jeg får se det positive i det og tenke at leggene mine trengte en time-out allikevel… Nå kribler det i joggefoten min og det er ikke meldt arktiske forhold til uken så dette lover godt!

 

 

Frk. Tourette på jakt

Jeg er på jakt etter den gode opplevelsen i skisporet. I går kveld var en ypperlig anledning til å terpe teknikk og kanskje finne den beryktede mestringsfølelsen.

Turen gikk langs lysløypa fra Sognsvann, via Ullevålseter, Frognerseteren til Midtstuen. Var jeg full av beundring over det vakre landskapet og hvor fantastisk det er å ha mulighet å gå på ski etter jobb? Svar: NEI.

Var jeg full av hat over manglende tekniske evner, kalde fingerer, vondt kne og albue? Svar: JA.

 

Sjkermdump fra Garmin *sukk*

 

Jeg krabbet meg opp 296 høydemeter, mumlende diverse stygge ord. Som en danske med Tourettes syndrom kom jeg meg seint omsider frem.

Mestringsfølelsen kunne jeg se langt etter. Endorfinene var ikke til å oppdrive, jeg var så langt ned at jeg skapte mitt eget lavtrykk i løypa.

 

Hva kan vi lære av kveldens patetiske økt?

1. Jeg suger på ski.
2. Det er helt greit, det blir god trening av slikt.
3. Skiturer uten varm solbærstoddy er uaktuelt!

Det er opplagt at jeg aldri blir en polfarer, men jakten på den gode, positive opplevelsen lever fremdeles.

 

Lengter etter våren jeg…

 

 

Mamma Mia!

Mamma mia! Hvis leggene mine hadde vært en matrett, hadde de i dag vært Carpaccio. En klassisk Italiensk forrett beståendes av løvtynne skiver av rått oksekjøtt, parmesan og annet godt. For å få kjøttet så tynt som mulig, bankes det ut med kjevle. Slik føler jeg meg; utbanket og mør.

 

Bilde lånt fra tastydays.com

 

Lørdagens langtur ble det ikke noe av grunnet to ting. 1. Det var kaldt, altfor kaldt for mine planerte 24km. 2. Jeg har følt litt murring på fremsiden av leggene. Redd for at dette skal bli en stygg belastningsskade ble det istedenfor alternativ trening. 30minutter SATS Step etterfulgt av SATS Core. Step timen gikk bra, pulsen gikk opp, svetten rant. Jeg hadde som vanlig problemer å henge med på alle trinnkombinasjoner. Jeg var glad jeg hadde fått plass langt bak i rommet der jeg kunne stå og vifte hemningsløst med armene uten å forstyrre folk bak meg. SATS Core var mye enklere for en ukoordinert person som meg. Jeg hadde bestemt meg for å satse alt denne timen. Jeg dirret i mage og rygg og var herlig sliten etterpå.

 

Men det var altså SATS Step som jeg ble støl av. Og hjelpes, så støl! Derav Carpaccio analogien. Jeg har staplet frem som en eldre dame på jakt etter gåstolen sin. Pojkens ambisjoner om en 5milstur søndag var han jaggu helt alene om. Den eneste maratonen jeg fikk med meg var en Harry Potter maraton. Den ble kombinert med fyr i peisen, varm sjokolade og pledd. Jeg innrømmer at jeg ikke savnet skiene mine en enste sekund den dagen.

 

Murringen frempå leggene har gitt seg, men jeg er som sagt livredd for at en beinhinnebetennelse skal slå feste. Det blir derfor mer alternativ trening fremover. Det er i tillegg mye som skjer på hjemmefronten denne februar, så treningen blir om ikke bortprioritert, i hvert fall nedprioritert.

Ciao!

 

Brrrrr…

Jeg har følt meg litt sår frempå leggene etter onsdagens intervaller og har derfor tatt meg 2 hviledager. Noe som jeg får litt noia av… Lørdagens langtur blir erstattet av SATS Step, etterfulgt av Core. På søndag, da det ikke skal bli like bikkjekaldt, planeres en skitur.

 

Brrrrrrr...

 

Pojken fabler om å gå 4,2mil av Holmenkolltraseen. Jeg syns det høres fryktelig langt ut… Jeg får skrekkblandede visjoner om å stå bløt, kald og sulten midt i Nordmarka. Brrrr….