These hips don’t lie!

Ja, som Shakira synger kan ikke disse hoftene lyve. Jeg var hos Aktiv Terapi i går for å få en diagnose på min vonde hofte. Det var ikke akkurat oppløftende nyheter jeg fikk…

 

Mine defekte hofter...

 

Tydeligvis har ikke ankelen min blitt sterk nok etter at jeg tråkket over i fjor. Dette har gjort at kroppen min har kompensert for dette; jeg har utviklet en voldsomt en rotasjon i hoften, så nå er hele bekkenet mitt på bærtur. Etter 30 minutter med knading, bøying og knekking fikk herr Fysioterapeut forsert ting litt på plass, men dette blir et langvarig prosjekt.

 

Jeg har blitt pålagt løpeforbud på asfalt og grus, jeg kan fremdeles løpe i terreng, (noe som faktisk ble anbefalt for å styrke ankelen min) Jeg skal i tillegg bygge opp stabilitet og styrke i min invalido-ankel. I tillegg burde jeg får laget en spesialsåle.

 

Gårsdagen var altså ingen høydepunkt i løperkarrieren min, jeg var langt nede i kjelleren og hadde ingen planer om å ta heisen opp til toppetasjen. Men livet er fullt av overraskelser på godt og vondt og det er bare å kave seg opp noen etasjer og klekke en konstruktiv plan.

 

Planen min fremover er som følger:

 

• Jeg har allerede lastet opp elleve millioner forskjellige stabiliseringsøvelser som jeg skal gjøre hver dag.

 

• Balansebrett skal innkjøpes i dag.

 

• Med tanke på at jeg ikke bor midt i skogen må eventuelle løpeturer planlegges nøye i forkant. Særlig med tanke på at jeg må finne små skogstier, er det noen som har noen tips? Dette blir kanskje litt innviklet, men ut MÅ jeg. Det er jo nesten sommer ute!

 

• Jeg skal få laget en spesialsåle.

 

 

Med tanke på at jeg kun kan trene alternativt en måned fremover, må jeg nok dessverre revurdere planen om å stille til start på København Maraton… Jeg tror ikke jeg kommer til å få tilstrekkelig mange kilometer i beina i forkant av løpet. Diagnosen er nokså vag om når jeg kan påbegynne ordinær løpertrening igjen, det er tydeligvis veldig individuelt. Jeg har time igjen 16. april og jeg utelukker ingenting frem til da, men fokus må ligge på å bli frisk igjen. Presset som en konkurransedato medfører mer stress enn nødvendig og jeg er usikker på om det er sunt å ha en deadline i bakhodet stadig vekk.

 

Eller kanskje jeg burde få en annen hobby? Hekling kanskje?

 

 

 

Total panikk

Nå er panikken total. Under intervallpyramider i parken i går kveld sammen med Treningscamp fikk jeg akutt vondt i høyre hofte.

 

 

Jeg har ikke vært plaget av smerter eller murring på flere uker etter at overgangen fra snø til asfalt i februar/ mars. Men i går var jeg nødt å avbryte midt i en pyramide, det gjorde så sinnsykt vondt at jeg ble skrekkslagen. Hjelp, hjelp, hjelp, hva skjer?! Avbryt, avbryt umiddelbart.

 

Resten av kvelden lå jeg på stuegulvet og bøyde og tøyde i ren panikk. I dag er det litt bedre, men det gjør fremdeles vondt og jeg har pålagt meg selv treningsforbud. Etter å ha fått time hos idrettsfysioterapeut og forklart problemstillingen kan jeg også konstatere at Fredrikstad Halvmaraton herved er innstilt.

 

Bæsj!

 

Men, jeg har time allerede på mandag og det var veldig godt å få noen tips om hva som skal gjøres i mellomtiden: ta det med ro, spise paracet og ise området ved tilfelle. Det hørtes også ut som en kjent problemstilling, så jeg håper (pliiiis, kjære gode Gud) at dette ikke kommer til å bli et kronisk problem.

 

Jeg kommer uansett å ta turen ned til plankebyen til helgen, da jeg skal besøke en venninne, så jeg stiller opp og heier på resten av camperne.

 

Heia, heia, heia!!!

 

 

Mental note to self…

Ting som jeg lærte meg i forrige uke:

 

• Alkohol er Satans påfunn, jeg var et vrak hele lørdag.

 

• Jeg er ikke lenger 22 år gammel.

 

• På sykkelturer over 2 timer MÅ sykkelbukser brukes.

 

• Jeg er ganske så ustødig på sykkel. Ref. Blåmerke på venstre aksel.

 

• Jeg er en racer på hagearbeid. Bill mrk# Husfrue.

 

 

Våren er endelig her!!!

 

Ny uke, nye muligheter!

 

I morges ble det 11km før jobb (WOW!) Jeg er på ingen måter en A-menneske, men når det er lyst kl. 06.00 er det ikke så ille å komme seg ut. Kroppen min var i et slags sjokktilstand de første 4km, etter det løsnet det litt, men det ble ingen fartsrekorder. Jeg er uansett veldig stolt over at jeg klarte å kave meg ut av sengen så tidlig.

 

På søndag er det halvmaraton i Fredrikstad og jeg er spent på hva som kommer til å skje. Jeg håper naturligvis på en fin tid*, men jeg må innse at toppformen ikke er helt på plass enda. Men det blir fint å få en oversikt over form og fart og få en ”dry-run” i forkant av København.

 

Jeg skal prøve noe nytt i Fredrikstad. Jeg skal løpe med Camelbacken min for første gang under et løp. Til tross for at den veier litt kan jeg regulere væskeinntaket selv, fordi jeg aldri får i meg nok vann/ sportsdrykk ved de innlagte stasjonene. Det meste av Poweraden søles på t-skjorten og utover ansiktet mitt. Så får vi om det hjelper meg i kampen mot Veggen.

 

 

* Bedre enn Tromsø HM 1.56.43

 

 

Serr?

Treningsprogrammet mitt ville at jeg skulle løpe en lett 15km distanseøkt i går kveld. Det ville ikke jeg. Jeg ville ikke løpe i det hele tatt, jeg ville bare ligge under et pledd og løse verdensproblemer (les: sove)

 

Men nå er ikke tiden for å bli slapp i viljen. Det er kun 67 dager igjen til maraton, kjør på Anna!

 

Så jeg dro på meg løpeskoene og tvang meg selv ut på tur. 15km ble det, akkurat som planert, men det var et mentalt slit fra første stund. Kroppen var god, men hodet var opptatt av gnålingen til tenåringsAnna som tydeligvis hadde bestemt seg for å okkupere hjernen under kvelden økt. Dette er et utvalg av mas som jeg prøvde ikke å lytte til:

 

”- Er vi fremme snart?”

”- Åååååhhh, jeg er bare så sliten ass…”

”- Dette er sååååå kjipt!”

”- Det er bare sååååå urettferdig at jeg skal løpe her.”

”- *SUKK!*”

”- Serr? Har vi bare løpt 2km? Aaarghhh…!”

”- Jeg vil hjem.”

” *himler med øynene*”

 

…i 15km!!! Jeg trenger vel ikke påpeke hvor ufattelig lang denne økten føltes?

 

Opptur: Jeg holdt meg til planen og fikk trent viljestyrken. 5.50 tempo føles som jogg.

Nedtur: En utrulig kjip og lang tur.

 

Nå får jeg 2 dagers ufrivillig treningsfri, så jeg regner med at motivasjonen er på plass igjen til helgen.

 

– Seff!

 

Urtetant?

Tirsdag har blitt den faste Bikram yoga dagen. I går gikk det i tillegg skikkelig bra! Jeg følte meg nesten litt som en yogi. Jeg er fremdeles ekstremt støl i hofte og rumpe, men resten av kroppen begynner tydeligvis å skjønne tegningen. Klarer neeeeesten å få strakt bein i positur nummer 5 nedenfor:

 

Jeg får ikke pannen ned på kneet. Bare så det er sagt!

 

Det har tatt meg et år(!) å låse det stående beinet, så dette er ikke en utøvelse for de utålmodige. For meg er yoga motpolen til løpingen min. Der yoga har mottoet ”There’s no doing, only trying” kjennetegner jeg løpingen med et annet kjent motto ”Just do it”.

 

I løpingen måler jeg kilometer, regner ut snittider, kalkulerer høydemeter, sjekker fremgang og status. I yogaen min driter jeg fullstendig i å måle meg mot andre – eller mot meg selv for den saks skyld. Det eneste jeg tenker på er å puste og å ikke tenke. Det er rett og slett 90 minutters ferie fra min egen hjerne, noe som er utrolig befriende!

 

Jeg identifiserer meg mest som en løper, men jeg må nok innrømme at det ligger en liten yogi innenbords og sover. Dette er litt skremmende med tanke på at jeg assosierer yogis med veganske urtetanter med høy toleranse for kroppslig hårvekst… Forutfattede meninger, jeg?

 

Kanskje jeg rett og slett er en urtetante selv? Namaste!

 

*skåler med økologisk grønt te*

 

 

Enda en terskeløkt

Terskeløkt på terskeløkt har det blitt i det siste og det ble jaggu enda en i går kveld sammen med Treningscamp.

 

Etter rolig jobb opp til Bislett ble det 7km (13 runder) i terskeltempo: Ja, det var planen, men tydeligvis tror utviklerne hos Garmin at jeg har blikk som en sulten hauk. Skriften på antall laps var kjempeliten så jeg hadde vanskelig å se hvor mange runder det ble. Det var først når jeg lastet opp økten at jeg så tabben. Jeg er ikke overrasket, jeg klarer aldri å holde tellingen. Typisk!

 

Fasit ble 12 runder med negativ splitt, snittid ca 2.40min/ runde. Jeg lå og knivet med Cecilie i ni runder og hjelpes så slitsomt det var! Terskeløkter er noe herk, men det føles veldig godt etterpå. Kroppen var heldigvis i bedre form enn lørdagens fryktelige 9km.

 

Det ble totalt 11km i godt selskap. Takk for turen campers!

 

 

 

Ai ai ai ai!

SATS Get Strong økten tok fullstendig knekken på meg. En dag med restitusjon var tydeligvis ikke nok. Noen hadde med stor fremgang amputeret beinene mine i løpet av natten til lørdag og erstattet dem med tømmerstokker. Jeg hadde treningsverk og vugget frem i kjent pingvin stil.

 

Ikke lett å løpe med slike bein.

 

Men det var vår og sol ute så jeg dro ut kroppen på en planert mellomhard distanseøkt: 2km oppvarming, 8km i 5.00 tempo og avslutte med 2km nedjogg.

 

Sweet baby Jesus så tungt det var! Etter 3km med oppvarming (1km mer enn planlagt)var det klinkendes klart at kroppen ikke hadde tenkt å bli med på en fartsøkning. Hvert skritt gjorde vondt i lårmuskulaturen. Det ble et kompromiss. Jeg presset ned tempoet de neste 3 kilometerne; snittfart 5.14/ 5.10/ 4.52 og avsluttet med 3km nedjogg. Det var de vondeste 9km jeg har hatt på lenge.

 

Parksprinten søndag utgikk da jeg kjente at kroppen trengte en hviledag.

 

I dag har jeg fått tilbake min ”studs i dojjan” som Timbuktu sier. En Bislett økt sammen med Treningscamp frister veldig…