Månedlige arkiver: april 2012

Me, me, me…

Bilde fra Tromsø HM. Glad og fornøyd

 

Har du lyst å finne ut enda mer om meg og veien min fra utrent nerd til endorfinjunkie?

 

Les Treningcamps sitt intervju med meg her.

 

Det er litt rart å lese om seg selv, men tusen takk for alle fine ord.

 

Right back at you, campers!

 

Advertisements

The Comeback Kid

Gjett vem som hadde comeback i parken i går? Jo, jeg, juhuuuuu!!!

 

Jeg hadde så mye futt i beina at halvparten hadde vært nok. Jeg er jo ikke komplett gæren, så jeg tok det rolig – veldig rolig de første 8 rundene (som i tillegg var kortere enn vanlig). Men på den siste runden kunne jeg løpe som vinden… ja, eller som vanlig. Bonusrunden med innlagde spurter gikk også den i 6e gir. Det var helt fantastisk å kjenne på fart igjen. Styrketrening i all ære, men det er ikke det som får hjertet mitt å banke fortere.

 

Ikke mye å skryte av, men fikk til negativ split. We-hey!

 

Formen er nok ikke helt tilbake enda, men det er ikke viktig, for jeg kan løpe igjen. I dag har jeg treningsverk for første gang etter løping på hundre år. Jeg er litt stiv i hoftepartiet, men det føles mer ut som at musklene endelig har fått kjørt seg litt, i motsetning til videre låsning i hoften.

 

Tusen takk til Treningscamp for en fin opptur. Det var så godt å se dere allesammen og nå satser vi på at jeg atter igjen blir et fast innslag i parken.

 

Til tross for en fantastisk økt skal jeg fremdeles ta det med ro fremover. 45km uker er enda langt borte. Hvis jeg kan telle over 15km i uken så er det en liten seier. En uketotal som for 5 uker siden hadde føltes som et nederlag er i dag et mål. Litt av en overgang…

 

Løping for nybegynnere

Jeg føler meg ikke lenger som meg selv. Jeg har forvandlets til en svak, umotivert sofagris. I e-postens innboks ønskes jeg hjertelig velkommen til Sentrumsløpet og København maraton. Jeg skjønner ikke hvordan jeg en gang tenkte at dette var en bra ide. Maraton Anna føles fjern og uvirkelig. DNS Anna lever i beste velstand.

 

Det minner meg om at det ikke er så lett å komme i gang i begynnelsen. Vi var alle nybegynnere en gang i tiden og det er ikke alle detaljer du finner i løperbøkene. Her kommer mine egne dyrkjøpte tips;

 

Annas uoffisielle inside guide til løping:

  1. Andre løpere er snille, gode vesen. Ikke sinte, stressede skumle endorfinjunkies som jeg først antok.
  2. Løp er kjempegøy. Du KAN stille opp alene. Hele feltet er høy på endorfiner på startlinjen, du kan snakke med hvem som helst. Vi blir skravlebøtter allesammen.
  3. Stryrketrening er et MUST. Dødskjedelig, men det må gjøres.
  4. Hvis du løper langdistans en varm dag i korte shorts og bh, kan jeg virkelig anbefale vaselin mellom lår og i armhulen. Vinterstid kan gnikkendes skibukser gjøre like mye skade. Aiaiaiaiai!
  5. Spis straks etter tøff trening. Da slipper du kvalme og dårlig syn. Jeg har vært inne på Kiwi utallige ganger med ”øyeflimmer” Nå vet jeg bedre.
  6. Det er normalt å føle seg glad og nyfrelst. Runner’s high er ikke en myte
  7. Det tar tid å like løping. Det er som med vin, akevitt, oliven og koriander. It’s an aquired taste. Aquire it!
  8. Noen kommer alltid å være raskere enn deg. Innse fakta!
  9. Noen kommer alltid å være tregere enn deg. Gi deg selv en klapp på skulderen og si: F@n, så flink jeg er!
  10. Dine dager som fot-modell er talte. Du kommer å få blemmer og sår, tåneglene blir med stor sannsynlighet blå på et eller annet tidspunkt. Neglelakk er bra kamuflasje. Her er det en klar fordel å være jente.
  11. Du kommer å få kjenne på det å få ”løpermage”. Du er sjelden så takknemlig for det moderne kloakksystemet som da. Takker for den Sir John Harington, vannklosettets fader!

 

Gleder meg for øvrig til å oppleve punkt nummer 6 snart igjen.

Har dere egen tips eller tanker? Legg gjerne igjen en kommentar.

 

 

Bill mrk. Stabilitet

I dag har jeg vært hos Ortopeden for å få tilpasset innleggsåler.

 

Jeg trakk ned snittalderen på venterommet med cirka 167 år. Det kan hende at jeg har problemer med å løpe, men jeg klarer i hvert fall å gå uten krykker eller rullator. Det kan være godt å føle litt på den innimellom.

 

Inne hos fru Ortoped var det bare å rive av seg sokker og sko og stille seg på mølla. Det tok litt tid før jeg fikk ”normalt” løpesteg. Uten sko løper jeg nesten utelukkende på fremfoten, men det gikk seg til etter hvert. Jeg overpronerer på begge føtter, dette visste jeg fra før, men graden av pronering var helt utrolig. 20 grader på begge tosselosser, og enda mer når jeg er i bevegelse. Sjekk den foten, da!

 

Er det mulig...? Venstrefoten er enda verre

 

Spesialtilpasset (les dyr!) innleggsåle er nå bestilt og skal hentes den 11. mai. Det fantes rimeligere varianter, men da jeg har en såpass ”unik” fot, ble jeg anbefalt den spesialtilpassede typen. Med den drøye overproneringen er det et under at jeg ikke har fått belastningsskader tidligere. Det skal bli godt med stabilitet.

 

God helg folkens. Håper dere får muligheter til fine langturer allesammen.

 

 

Etter regn kommer sol

Dette er tydeligvis sant for alle typer nedbør, for etter morgenens snø kom jaggu solen frem. Jeg tok dette som et tegn fra høyere makter og tok på meg terrengskoene. Jippi! Jeg løp sakte og forsiktig opp til Sjømannsskolen og opp videre på skogsstien til Sportsplassen og tilbake.

 

Tørrt og fint. Heaven!

 

Det gikk ikke fort, men det var herlig å komme seg ut. Det var sol, perfekt temperatur, tørr sti, det duftet skog og hvitveisen blomstret for fullt. Det blir ikke bedre! Jeg merket ikke av hoften i det hele tatt, benene føltes lette og oppoverbakkene ble jeg bare glad av. Tempoet (heretter kjent som HypokondrierTempo) var lavt men mestringsfølelsen var høy. Det ble litt over 5km, kanskje i overkant langt denne første turen, men SÅ verdt det!

 

Ikke tenk på at jeg ser litt dopet ut, tenk på tommelen opp!

 

Rett etter hjemkomst var det bare å komme i gang med Prosjekt Shred. 20 minutter med vonde, harde øvelser. Jeg står og hopper og spretter foran tv’n, til Pojkens store fornøyelse. Slik underholdning får han ikke hver dag. Jeg er et lett mobbeoffer : ) Men vi får vel se hvem som ler sist. I dag er jeg faktisk utrolig støl i armer og rygg, så treningen er sannsynligvis effektiv.

 

I dag merker jeg at jeg er litt stiv i hoften, og kommer ikke til å løpe før stølheten har gitt seg.

 

28 dager igjen av Prosjekt Shred.

 

 

Gode nyheter!

Noen som IKKE har et ambivalent forhold til mandager. Bilde Jim Davis

Jeg har et ambivalent forhold til mandager. På den ene siden er det den kjipe første dagen etter helg, men på den andre siden er det en dag full av muligheter. Ukens blanke ark. I går var en slik dag.

 

Jeg har nå offisielt begynt på Jillian Michaels 30-day shred. Med løpeforbud har jeg snust litt på treningsdvd’er og i helgen var postkassen full. Jillian Michaels er kanskje best kjent som den strenge treneren i ”The biggest looser”. Jeg har sansen for strenge, tøffe damer, så hun fikk bli treneren min.

 

Bilde fra amazon.com

 

Jeg begynte på første nivå og kan jeg få lov å si; aiaiaiaaiaiaiaiaiaiai! Jeg ser meg selv som relativt veltrent og 20 minutter med styrke er jo null stress. Så dum jeg var. Det var dødstungt! Spesielt når jeg brukte frie vekter på 3kg. Jeg er ikke så støl i dag heldigvis, jeg har bare innsett hvor utrolig svak jeg er. Så da vet dere hva jeg kommer til å gjøre 29 dager frem i tid. Beach body 2012, her kommer jeg!

 

I går var jeg også oppe hos Aktiv Terapi igjen for å bli knadd på og knekket opp av herr Fysioterapeut. Tydeligvis ser (eller føles) det veldig mye bedre ut nå, så jeg kan begynne å løpe litt igjen. Lykke! Men det blir bare rolige, korte økter til å begynne med for å se an hvordan kroppen reagerer. Etter mine kalkyler er det 4 uker siden sist løpeøkt. Formen min er sikkert helt tragisk, men det viktigste fremover er ikke tempo, men å trene skadeforebyggende. Det frister veldig med en liiiiiten tur i ettermiddag. Jeg og Jillian har en jo en date, men jeg klarer sikkert å presse inn en kort tur uansett.

 

Jeg skal tilbake til herr Fysioterapeut om to uker for å trene rehab. Fremskritt! Det går litt sakte, men det går riktig vei. Jeg må bare være tålmodig og lytte til kroppen min.

 

Shape up!

For første gang på lenge har jeg ønsket regn og nedbør hjertelig velkommen. Det frister ikke akkurat å løpe når det striregner. Da er det fint å trekke innendørs og trene.

 

Tirsdag ble det Bikram. Det var litt vanskelig å få fokus, jeg var ukonsentrert og sjanglete. I tillegg hadde jeg ikke spist tilstrekkelig i forkant så jeg var nødt å hvile under en øvelse, før kvalmen kom og tok meg. Men jeg hadde det ikke like vondt som fyren ved siden av meg som fikk kramper av gigantiske proporsjoner. Han ble tvangsforet salttabletter og kokosvann av instruktøren. Flaut.

 

Onsdager har blitt en litt vemodig dag. Sognsvann Rundt Medsols hadde sesongspremiere i går og Treningscamp var på plass i parken som vanlig. Jeg var verken på Sognsvann eller i Frognerparken. Dumme hofte!

 

Istedenfor var jeg på SATS. Jeg prøvde en ny time, SATS Shape. Enkle trinn, enkle styrkeøvelser, du bestemmer selv hvor tungt du vil ha det. Jeg vil som vanlig ha det j@schkla tungt. Ikke Arnold Schwarzenegger jeg-spyr-mellom-øvelsene-tungt, men svetten skal renne og du skal IKKE se pen og pyntelig ut. Du skal se mer slik ut:

Christina og Ezinne. Kule damer!

 

Det er mine kriterier og de står jeg for. Jeg tok meg helt ut og i dag er jeg støl i hele kroppen og det er sååååå deilig. Jeg hadde god tid i forkant av timen, så jeg fikk med meg 30 min på ellipsemaskinen. For en meningsløs tilværelse det er! Jeg fikk i hvert fall opp pulsen litt. Jeg vet ikke om det var treningen som gjorde det, eller min irritasjon over det hjernedøde programmet ”Degrassi Junior High- the new generation” på MTV, som jeg ble torturert med under økten. Hva skjedde med musikkvideor liksom?

 

Jeg er som kjent litt ukoordinert, så jeg så litt ut som Bill Murray i ”Lost in Translation”.  SATS rype FAIL.