Månedlige arkiver: mai 2012

Biebermania

Etter en lett transport tur hjem fra Slemdal mandag kveld, møttes jeg av denne syn ved Oslo S. Var det en demonstrasjon? Opptøyer? Har alle former for offentlig transport kollapset og hele Oslo vaser rundt i total forvirring?

 

Politiske opptøyer? Demonstrasjon?

 

Nei, Justin Bieber er i Oslo og alle jenter mellom 4- 14 år har gått helt amok. Hjelpes. En fjott som mest er kjent for håret sitt og den fantastiske evnen til å synge ”- Baby, baby, baby, ooooohhhhhhh, baby, baby, baby, oooohhhhhh, baby, baby, baby, oooohhhhhhhh,” osv inn i det uendelige. For å bruke et uttrykk fra dagens parlør; Serr?!! Jeg følte meg både gammel og overlegen samtidig.

WE WANT JUSTIN, WE WANT JUSTIN, IIIIIIIIIIIIIIEEEEEEEEEEEEEE!!!!!!!!!

 

Justin Bieber, spar meg ass! Men noe «Bieberistisk» må ha sneket seg inn i hjernen min, for i går hadde jeg ikke lyst på intervaller i det hele tatt. Prosjekt Strong Hip iverksattes mandag kveld og dagen etter var jeg sår på siden av låret. Hypokonder som jeg er tenkte jeg umiddelbart at intervaller var nødt å erstattes av alternativ trening. Overbelasting av mongo-hoften min var ikke et alternativ og jeg hadde faktisk mer lyst å riste meg løs til høy musikk. Så da gjorde jeg det. Powerstep på SATS var akkurat det jeg trengte. Jeg er helt talentløs; ukoordinert og uten rytme men det er så morsomt. Tøft er det i tillegg. Perfekt!

 

Og smerten i siden av låret viste seg å være et blåmerke. Flaks at jeg ikke ringte ambulansen. For en dramaqueen jeg er.

 

Advertisements

Varmt og godt

Torsdag ble det Bikram yoga, for første gang på evigheter. Hoften min storkoste seg og jeg prøvde bare å henge på. Jeg var ufokusert og ukonsentrert, ja på alle måte så uzen-aktig som det går an å bli. Vi hadde en veldig god instruktør, men det hjalp kaoshjernen min fint lite. Jeg kom meg gjennom timen i alle fall, og fant til sist roen etter timen i kjøligere omgivelser. Bedre seint enn aldri.

 

Sommeren og varmen kom relativt brått på og min planerte langtur ble kortet ned kraftig. Verken jeg eller min firbeinte treningskamerat orket mer enn 5km på lørdag. Men det da 5km og bading, masse bading. Mest bading på meg og litt bading på Atlas. De sier at alle hunder kan svømme fra de er født, men etter å ha studert Atlas lurer jeg på om dette er en myte. Maken til rævva teknikk har jeg aldri sett.

 

Han er mye flinkere på å leke enn å svømme. Her avbildet i full fart

 

Men vi koste oss uansett. Steike, som jeg elsker sommeren! Skigåing er greit, men hvis jeg får velge en dag på ski eller en dag på stranden, da vinner stranden rett opp og ned, hands down, overlegent.

 

Denne uken begynner prosjekt Strong Hip for fullt. Jeg håper jeg kommer å merke resultater relativt raskt så jeg ikke mister motivasjonen.

 

Ring, ring! This is your wakeup call

I går fikk jeg tidenes tankevekker. På styrketreningen etter intervallene merket jeg hvor svak jeg er i høyre side av hofte og core. Vi gjør blant annet denne øvelsen i par: en person står i trillebår, den andre holder beinene og slipper det ene beinet annen hver gang. Dette fremmer stabilitet og styrke og er tungt som bare rakkeren.

 

Jeg trente sammen med Lise Marit og når hun slapp mitt venstre bein gikk det greit – ikke glimrende, men greit. Men når hun ga slipp på høyre beinet mitt gikk det katastrofalt. Beinet mitt dundret i bakken og jeg hadde ikke kontroll i det hele tatt. Stakkars Lise Marit turte ikke å slippe høyre beinet mitt helt til slutt. Hun ga slipp og fanget det fort opp igjen. Det er jo min høyre hofte som jeg har problemer med, så det kom ikke som en overraskelse at jeg var svakere på den siden. Men at jeg hadde SÅ liten kontroll var skremmende. Det blir ikke maraton på meg før denne øvelsen går bra.

 

I kjent Anna stil (jeg er hun som skal fikse alle problemer med en eneste gang), saumfarte jeg cyberspace før leggetid. Og skal legge inn disse øvelsene 3-4 ganger i uken, i tillegg til balansebrettet.

 

 

Steike så mye tid som kommer å gå åt til dette. Men det må til, jeg er altfor svak i hofteregionen. Det lukter morgentrening folkens.

 

Som en fotnot; intervallene gikk ok. Varmen og tirsdagens Ryeløp gjorde beinene mine treige og sure, men stemningen var på topp uansett.

 

Gjett hva jeg skal gjøre i kveld…

 

Ryeløpet og bursdagsfeiering

Hipp, hipp hurra! I går fylte Treningscamp 3 år. Ekstra store gratulasjoner til Siri som er motoren bak hele opplegget. Uten deg hadde resten av oss aldri funnet hverandre. Takk skal du ha!

 

GRATTIS! Bilde lånt fra pinkcakebox.com

 

Noen av oss campere feiret bursdagen med å løpe Ryeløpet. 5km på Bygdøy på årets første sommerdag. Det var usedvanlig varmt og lukten av solkrem blandet seg med duften av syrin og skog. Det var feriestemning over hele Bygdøy, ja over hele byen faktisk. Jeg svettet så mye at den tradisjonelle ”pre-race” doturen utgikk, det sier jo litt om temperaturen…

 

Det har jo blitt litt si som så med kvalitetstreningen min, så jeg hadde egentlig ikke noen spesifikke tidsmål. Som vanlig stilte jeg meg altfor langt bak i startfeltet og mistet sure sekunder der. Ellers var det bunn gass fra start, jeg hang meg på Siri og Christi og tenkte at nå får det bære eller briste. Pusten var grei, jeg løp forbi mennesker som peste som lokomotiver allerede etter en kilometer. Fokuset mitt lå på teknikk og ryggen til Siri. Jeg mistet Christi bak meg rundt 3km og etter 4km forsvant Siri fra meg. Jeg lå og knivet med en dame i rosa shorts i nedoverbakken inn mot mål. Den siste kilometeren var blytung, jeg var varm og tørst, tørst, tørst. Jeg hadde mistet all følelse i beinene og sensasjonen å løpe uten bein var mildt sagt spesiell. Rett før mål sto Christopher og heiet på (det hjelper virkelig!), og jeg hørte noen puste tungt bak meg. Å bli tatt igjen på oppløpet er uaktuelt, så jeg spurtet med alt jeg hadde og min klokke viste 23.59 ved mål. Dette var over all forventing og jeg er grisefornøyd. Mitt pers på 5km ligger på 23.06, og Ryeløpet var mer kupert med skarpe svinger og ujevnt underlag. Den offisielle tiden ble 24.01 (ref. start langt bak i feltet.)

 

Glade og tørste løpere

 

Dette lover godt for sesongen og nå er jeg skikkelig gira for å få opp farten ordentlig. Jeg har fått tilbake pusten, nå er det styrke, tempo og spenst som skal terpes. Drømmen om maraton er der fremdeles, men det blir ikke uansett ikke før sent til høsten. Kvalitetstrening er uansett aldri feil, ikke sant?

 

Jeg har snikkikket litt på marathon.se sitt 40-minutters program…

 

Hmmmmm…

 

Jeg må ikke bli for ivrig nå som kroppen min endelig begynner å spille på lag. Gradvis tilpassing, Anna, gradvis.

 

Innleggssåler og nesten en friskmelding

Jeg var og hentet mine innleggsåler i forrige uke. Jeg har hatt tre turer med dem og er fornøyd hittil. Det er veldig uvant, men jeg blir ikke like sliten i hoftepartiet, så det er bra. Hvor mye som kan være en placeboeffekt er ikke godt å si, men jeg fikk inn 14km på asfalt uten problemer. Jippi!

 

Kunst på veggene hos ortopeden. Nesten litt Nerdrum-aktig

 

Slik ser altså mine føtter ut.

 

Jeg merket at kroppen var tung etter to intervalløkter og en sprint under HK-stafetten, så jeg tok et par dager treningsfri, men det ble allikevel 27km totalt.

 

Ukens innrømmelse: ingen alternativ trening. Fy, Anna! Skjerpings. Jo forresten, det ble halvannen times vispetur på sykkel. Men det kan virkelig ikke kvalifiseres som trening. Jeg og Pojken var på rekognosering for å finne vår fremtidige bopel. Det har vist seg å være vanskeligere enn først antatt. *sukk*

 

Ser sånn middels fornøyd ut, men hadde hatt en helt fantastisk tur ut til Bygdøy og tilbake.

 

Jeg var hos herr Fysioterapeut i går og kan med glede meddele at han ikke lenger ser meg som skadet. Jeg er altså nesten friskmeldt, men må fremdeles jobbe med stabilitetsøvelser og styrke. (Ref. ukens innrømmelse.) Jeg må nok legge inn to faste dager med styrke og uttøying for å få disiplin på meg selv, ellers blir det aldri av. Mandager og torsdager ser fine ut, men hvem har lyst å trene inne når sommeren endelig er her? Dere kommer nok å finne meg og yogamatten min i nærmeste park i sommer.

 

Vakkert!

 

Men i dag er det atter igjen dags å sette startnummer på brystet og sette av gårde i full fart. Ryeløpet 2012 starter kl. 19.00.

 

Gleder meg!

 

Holmenkollstafetten 2012, Etappe 15

Det ble ikke DNS på meg på lørdag! Lykken var stor når jeg sto på startstreken med nummerlapp festet på t-skjorten.

Jeg har aldri løpt HKstafetten tidligere og jeg må si at det var litt av en opplevelse. Se bare på alle løpere, en regelrett fest i Oslos gater.

 

 

Jeg hadde blitt tildelt den siste etappen (lykke!) og var litt usikker på når vekslingen kom til å skje. Cirkatid var anslått til 18.07, men jeg var klar lenge for det. Jeg hadde varmet opp, skiftet, jeg hadde til og med fått på meg lettere sko. Jeg var KLAR. Nakken ble lenger og lenger mens jeg strevet etter å gjenkjenne Jan Sverre. Tusen skrekkscenarioer utspilte seg i hodet mitt;  jeg kommer til å miste stafettpinnen;  jeg kommer ikke å få øye på Jan Sverre; jeg kommer til å tryne, etc, etc. I mellomtiden begynte jeg å bli ganske kald. Å stå i skyggen i t-skjorte og shorts med en sur vind trekkendes gjennom gata var ikke helt optimalt. Mine hvite fiskebollebein fikk fort en blå lilla tone, noe som sto veldig godt til min sort/ oransje bunad. Sexy!

 

Men slike tanker er pinglete og pysete, og der kommer endelig Jan Sverre. Nå er det gass, gass, gass som gjelder! Vekslingen går bra, jeg får løpt 10meter og så er det stopp. The Wall of Flesh står midt i traseen. At jeg roper «- Løype!!!»,  er det ingen som reagerer på, så jeg brøyter meg frem mellom utslitte zombier som nekter å bevege seg. ”- Unnshld, unnschld, unnschld, unnschld!”, roper jeg, mens jeg egentlig har lyst å rope noe mindre stuerent. Jeg var så irritert at de første 100 meterne gikk kun på aggresjon og vrede. Men så løp jeg gjennom porten inn på Bislett stadion og hvem kan være sinna da? Ikke jeg, jeg gliste fra øre til øre. Det var en fantastisk stemning og jeg ligger fremdeles i fint tempo. Etter 300meter begynner jeg å innse at jeg kun er halvveis. Ai da! Men, som en engel sendt fra himmelen, står Pål-Helge (en løper jeg traff på Tromsø HM) og heier på meg etter 300meter. Jeg blir kjempeglad og overrasket, og sier
”- Juhuuuu!” og får inn siste giret og tar flere rygger før jeg kommer inn på oppløpet. Der står Santoucha fra Treningscamp og heier meg inn forbi mållinjen. WOW! For en opplevelse.

 

Hvilken stemning!

Fremdeles helt gira.

 

Jeg var så høy på endorfiner og adrenalin at jeg svevde av gårde til kveldens siste etappe; middag sammen med Treningscamp på The Laundromat. Etappe 16 ble stafettens desidert lengste etappe, men i gjengjeld var den også den hyggeligste.

 

Skovalg til etappe 16. Veldig praktisk…

 

Etappene ble diskutert og dissekert, skader og dagsform drøftedes høyt og lavt, fremtidige mål og drømmer luftedes. Lørdagens eventyr var helt fantastisk. Iblant innser man hvor heldig man er. Ikke nok med at jeg har fått tilbake en kropp som samarbeider, jeg har i tillegg truffet en gjeng fantastiske, gode, morsomme mennesker. Hvilken flaks jeg har hatt.

 

Ja, og så må vi vel snakke tid. Vi kom på 68 plass av 658, på 1.15.22. Tiden min ble 2.18 på 600meter, noe jeg er fornøyd med. Neste år skal vi krype ned under 1.10.

 

Jeg har jaggu fin stil

Achtung! Dette er et langt innlegg.

 

Etter lørdagens tunge økt har jeg gitt meg F på å komme sterkt tilbake. På onsdagens intervaller var det derfor bare en ting som gjaldt: tempo, tempo, tempo. Jeg flåset som en besatt. Kroppen var relativt lett og medgjørelig, men hjerte og lunger måtte jobbe på spreng for å henge med.

 

Det ble 9 single runder med en snittfart på 4.10. En ekstra avsluttende spurtrunde (samme runde delt opp i fire deler med 45 sekunders pause) gikk radig. Snittet 3.40. Lise Marit, også kjent som ”the Master of Pain”, tok ansvar for stryrktreningen etterpå. Det ble en del nye øvelser og opplegget begynner å ligne på Boot Camp, tøft og effektivt. Me like!

 

 

Med tunge, treige bein jogget jeg opp til Løplabbets teknikkurs torsdag kveld. Jeg var veldig nysgjerrig i forkant, samtidig som jeg også var litt skeptisk. Ingrid Kristiansen har tydeligvis ikke trua på å terpe teknikk, og hun er jo helten min! Så jeg satte meg foran Power Point presentasjonen med et middels åpent sinn.

 

Vår foredragsholder, Johannes Alnes var flink og stemningen var god fra start. Selve teorien var fort unnagjort og det var ikke så tørt som en kan tro. Vi fikk eksempelvis beskjed om å stille oss opp og prøve å hoppe opp og ned på hælen. Vi hørtes ut som en flokk gnuer som løp løpsk rundt i rommet, så hardt dundret vi ned i gulvet. Jeg humret godt for meg selv, men øvelsen illustrerte veldig godt hvorfor det er bedre å jobbe på fremdelen av foten. Johannes gikk igjennom ting som fall, skrittlengde, armbevegelser, BPM, spisse knær, fokus på hofte og blikk. Den debatterte forfotskoen, Vibram 5-fingers og hele den balletten ble også diskutert. Alt dette var ting som jeg hadde lest og hørt om tidligere, men noen nye ting fikk jeg med meg:

 

  • På de rolige langturene er teknikk ikke like viktig. Du må naturligvis ikke knekke sammen i hoften, men i øvrig trenger du ikke å tenke så mye på det. Med mindre du velger å terpe teknikk på alle økter (noe Johannes ikke gjorde), får du to forskjellige løpesteg. Et langkjøringssteg og et konkurransessteg.
  • Eliten terper teknikk, hvorfor skal ikke vi mosjonister tenke på det? Vi er jo ekstremt bevisste på teknikk i langrenn, slalåm, svømming, sykling, golf, tennis, etc, etc. Hvorfor tenker vi at vi har mye å hente av teknikk i de fleste utøvelser, unntatt løping?
  • 180 BPM er ideelt. BPM er altså antall skritt per minutt. 180 løpeskritt på et minutt! Jeg har forbedringspotensial…

 

Med alle disse tingene surrende rundt i hodet beveget vi oss til Slottsparken for å sette teori ut i praksis. Først løp vi noen drag med ”feil” teknikk. Vi løp med blikket i bakken, med blikket oppe i trærne, med brystet lent godt bakover og så videre. Vi løp med andre ord som idioter og det var voldsomt moro. Jeg fikk flashback fra Phoebe i Friends.

 

 

Og så var det dags for intervaller. (For andre dagen på rad. Ai!) Mens vi løp frem og tilbake plukket Johannes ut oss en og en for å kommentere og komme med innspill på teknikken vår. Det ble også en del bakkedrag og det som overrasket meg mest var at teknikken er den samme uansett om du løper fremover, oppover eller nedover. Fall fremover, anpass steget ditt og la armene jobbe for deg. Hvilken forskjell oppover!

 

Jeg fikk for øvrig gode tilbakemeldinger! Hurra! Jeg har tydeligvis fin teknikk, men jeg fikk uansett en aha-opplevelse eller to i løpet av kvelden. Jeg er veldig fornøyd med kurset og er ikke minst inspirert og motivert. Det formelig rykker i løpeleggen min. Jeg gleder meg til lørdagens stafett.

 

P.S. I god stalker stil har jeg i dag googlet foredragsholder Johannes. Han er 22 år, kom på 5e plass på årets Sentrumsløp med tiden 30,53 og løper etter eget utsagn 150-160km i uken. 30,53! 30,53! Jeg velger å tro at Johannes sine tips er gode og verdifulle. (Jeg velger også å tro at han er delvis cyborg…)