Månedlige arkiver: juni 2012

Plan B

Bilde lånt fra det store internettet.

 

Denne uken går ikke helt som planlagt. Treningsplanene mine blir stadig nedprioritert, fordi livet kommer i veien. Planlegging hit, research dit, utfylling av skjemaer, signering av dokumenter. Jeg blir helt utslitt av dette, så morgentrening har det heller ikke blitt, jeg bare sover og sover. Til helgen blir det konserter og bursdagsfeiring og den eneste trimmen jeg ser for meg i nærmeste fremtid er dansing. Da får jeg i hvert fall ristet løs hofteleddsbøyeren min.

 

#dancingqueen

 

Advertisements

St Hansgaloppen

Vaffelgaloppen var helt fantastisk. Det var uvant å klargjøre kroppen for løp kl. 22.00, men den vanlige nervøsiteten som alltid kribler i mageregionen på startlinja fikk fart på adrenalinet. Jeg var klar!

 

Mange campere på plass. Bilde: Heming Leira

 

Mange campere møtte opp, det var strengt tatt kjentfolk overalt så stemningen var god før start. Jeg stilte meg laaaangt bak og godt var det for hele startfeltet åpnet i et forrykende tempo. Nivået pleier å være høyt på disse småløpene og St Hansgaloppen var intet unntak. Jeg hadde ingen som helst forhåpninger om å komme inn på en fin tid. Løypa var kupert så jeg regnet med å komme inn rundt 1.25, men der hadde jeg missbedømt ordentlig.

 

Sommernatten var vakker, det var ikke en krusning på Maridalsvannet. Stille, varmt og helt magisk! Jeg pinnet på som en gal. Jeg sjekket ikke klokken i det hele tatt, jeg løp kun på følelsen. Jeg prøvde å holde følge med en mann med en Jägermeister t-skjorte. En alkoholiker må jeg kunne henge på, tenkte jeg.

 

 

Det var tungt, det var mye bakker men skrekken av å bli tatt igjen av de menneskene som jeg passerte var stor. Jeg hadde stadig vekk noen som pustet meg i nakken og en kan jo ikke senke farten da. Herr Jägermeister forsvant etter 6km (helvete) og jeg lå igjen og knivet med noen damer. Noen dueller vant jeg, noen tapte jeg. Rundt 11km begynner jeg virkelig å kjenne kjøret, beinene er tunge som bly, jeg er tørst og det stikker i ansiktet. Er vi ikke fremme snart? I siste nedoverbakken kommer et lokomotiv bak meg, det er herr Jägermeister! Hvordan har jeg løpt forbi han? Vi spurter inn sammen. Sluttid: 1.15.09. Jeg er über-fornøyd med den tiden, jeg løp i samme tempo som under Oslo HM 2011. Jeg har kanskje ikke tapt formen så mye som jeg har fryktet?

 

Mmmmmm, vafler og medalje. En vakker kombo!

 

Etterpå ble det vafler og grundig analyse av løpet. Hvem var fornøyd, hvem hadde perset, hvem var støl, hvem hadde gått på en smell? St. Hansgaloppen er et topp arrangement som jeg virkelig kan anbefale; fantastisk natur, løypa var godt merket og det var løypevakter overalt. Og så var vaflene veldig, veldig gode.

 

Første og siste gang jeg står på toppen av resultatlista!

 

 

Greetings from crazy-land

Litt sånn så jeg ut. Neida, jeg var ikke så blid. Bilde fra freakingnews.com

 

Til tross for at jeg var sint som en ilder på vår siste sykkeltur sammen, snakker fremdeles Pojken med meg. Jeg er jo for det meste snill og grei, det er kombinasjonen av adrenalin, melkesyre og konstruktiv kritikk som er min kryptonitt. Uansett så lurte Pojken på hva jeg trener til. ”- Du trener jo så mye for tiden, hva er målet ditt?”, spurte han.

 

Ja, hva er målet mitt? Jeg har jo kommet frem til at hoften min er fungerendes, så lenge jeg er flink med styrkeøvelsene mine. Det langsiktige målet er maraton, men hvilken maraton det blir er ikke godt å si. Jeg har siklet litt på Frankfurt maraton til høsten, men sommeren er lang og mye skal skje før oktober. Småting som leilighetskjøp og giftemål (ja, mitt eget!) skal planlegges og gjennomføres. Grunnen til at jeg hadde lagt inn maratondebuten til mai, var fordi jeg visste hvor hektisk resten av året kom til å bli. Så, ingen konkrete planer foreløpig, men hvis muligheten skulle by seg i slutten av året kan det være greit å være godt trent. Føre-var-prinsippet, helt enkelt.

 

Jeg er beredt. Bilde fra howstuffworks.com

 

I tillegg mener jeg ikke at jeg trener særlig mye. Jeg innser at jeg har bikket over i crazy-land og blitt totalt miljøskadet av diverse løpervenner og blogger. Eksempel: jeg mener at uke 23 var en fin treningsuke. ”Normale” mennesker hadde nok lagt denne uken i kategorien knalltøff. Her er facit:

 

Løpeøkter: 4 stk, totalt 49,79km

Styrketrening: 3 økter

Total tid: 6 timer 30 minutter

Treningsfri: 2 dager

 

Jeg syns ikke dette er særlig mye. Mitt perspektiv er ikke det samme som når jeg dro på meg joggeskoene for første gang for fire år siden. Men perspektiv må endres for å fullføre ting som en gang virket umulige. Ja, jeg er nok litt crazy, men jeg er ikke alene og jeg er på ingen måter mest crazy.

 

I går var jeg eksempelvis ikke alene om å løpe bakkeintervaller opp til Tryvann i regnet. Hvor blir det av sommeren? Vi var seks ivrige campere som trosset værgudene og pinnet av gårde. Det gikk bedre i går enn sist gang, jeg så hele tiden ryggen til første mann i løypa. Det begynner å hjelpe, men jeg er på ingen måter en fjellgeit enda. Det hjelper å ikke ha 2 mil i beinene.! Jeg skal analysere Garmin statistikken etter 8 uker så ser vi resultatet sort på hvitt.

 

Watch this space

 

Jævla sykkeljævel

Helgen har vært full av løp og jeg har ikke deltatt på et eneste. Nordmarka Skogsmaraton var i overkant ambisiøst med den sporadiske treningen jeg har fått i vår. Iformløpet hadde jeg simpelthen ikke lyst å delta på. Se på denne knotete løypa… Nei takk.

 

Grøsser… Brrr

 

Jeg tok en trilletur på sykkel istedenfor. Hjelpes, så ekstremt rævva jeg er på to hjul. Pojken – en dreven syklist – kom med masse gode tipz unt trix som jeg fullstendig ignorerte. ”- Det er bare å sitte og vispe. Du skal bruke lette gir, da får du ut melkesyren…” Og så videre.

 

Det hjelper veldig lite å ha god tråkke-teknikk når du i utgangspunktet har ekstremt dårlig grep, noe som gjorde bremsing vanskelig. Jeg sklidde rundt Maridalsvannet på en racerhybridsykkel med smale dekk. På grusvei med tanter, barnevogner, barn, hunder og pensjonærer ravendes rundt. Grusmomentet var altså ikke et høydepunkt og moralen var lav. Jeg vurderte flere ganger å kaste inn sykkelen i en busk, alternativt en myr eller et vann, der den skulle få bli igjen til verdens undergang. Jævla sykkeljævel! Jeg var med andre ord en fryd å sykle sammen med.

 

Bilde lånt fra comics.ign.com

 

Jeg var så totalt overlykkelig når vi kom ut på asfalterte veier at jeg vurderte å klive av sykkelen og kysse veien. Aldri mer grus! Resten av turen var helt topp, wunderbar! Men jeg innrømmer at jeg kastet lengtende blikk på en gjeng løpere innerst i Maridalen. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli en syklist på ordentlig. Grei alternativ trening, men jeg får ikke noe særlig ut av syklingen. Unntatt aggresjon, det får jeg jaggu ventilert som bare rakkeren.

 

Men, jeg skal gi syklingen enda noen sjanser. Neste tur blir KUN på asfalt og før det skal jeg investere i en ordentlig sykkelhjelm og bleie-bukser. Hot stuff!

 

I kveld blir det bakkeintervaller. Uten sykkel heldigvis.

 

Drill og «Dubbla Helveten»

Oi oi oi oi… Jeg er fremdeles kaputt etter mitt blodslit med Treningscamp i går. Kroppen var mye lettere etter å ha fått hvile en dag, men oppvarmingsturen til parken var seig. Jeg var sliten før intervallene begynte og humøret var ikke helt på topp. Men utdeling av medaljer for HK-stafetten gjorde meg fort mer positiv. Ære, glitter og stas gjør meg alltid på godt humør.

 

It’s my bling!

 

Vi fikk i tillegg drillinstrukser fra to kompetente damer. Altså øvelser som skal styrke og bedre teknikken. Det var veldig bra, jeg elsker slike øvelser. Terpe, terpe, terpe, mmmmm. Men jeg var vel ikke den eneste som syntes det var mye å tenke på samtidig, pluss at vi så ut som en gjeng idioter. Men vi er for kule for å bry oss om hva andre folk synes. Vi er faktisk så kule at vi får idiotiske bevegelser til å se heite ut. Ord, eller Word som det heter på andre siden vannet.

 

Etterpå ble det pyramider og jeg vet ikke om det var drilløvelsene, kanskje hadde jeg bare en bra dag, men jeg var rask i går. Raskere enn forrige uke i alle fall. Å legge inn en hviledag før intervaller var tydeligvis et sjakktrekk. Jeg var negativt innstilt til de fryktede doble rundene, de ”Dubbla Helvetena” som jeg døpte de til i går, men det gikk overraskende greit. Vi var så mange i løypa at det var bare å legge seg bak en rygg med fint tempo og henge seg på. Jeg tok meg skikkelig ut, knivedes, kjempet både fysisk og mentalt og tok et spurtoppgjør eller to. Etterpå lå jeg som slakt i gresset. Det er så herlig at kroppen takler det. Jeg har skrapet sammen 26km allerede, så det blir fokus på alternativ trening og styrke resten av uken.

 

Negativ split.  Hipp, hipp!

 

Takk for drahjelp og pepp i går allesammen. Steike, så flinke vi er!

 

Vondt og vakkert

Etter onsdagens intervaller var jeg sliten. Tre dagers hardkjør tar på og hva er vel mer avlappendes enn å dra på en visning eller fem (!) en torsdagskveld? Fredag kveld var jeg i koma…

 

Lørdag er en ypperlig dag for langtur og jeg var klar. Ja, hodet var klart, men kroppen hadde ingen planer om å bli med. Da det regnet hunder og katter på vei ut, ble jeg noe overrasket etter 1km da solen kom frem og det var varmt og fuktig som i en badstue. Med lange tights og jakke hadde jeg feilberegnet valg av klær totalt. Jeg krabbet meg frem som en amøbe i 6.30-tempo (som føltes som 4.30-tempo) Det var bare vondt og jeg avbrøt økten etter 2km. 4 triste kilometer ble det.

 

Slik følte jeg meg. Lekker som en amøbe… Bilde lånt fra wikipedia

 

Søndag kveld hadde jeg så mye overskuddsenergi at jeg tenkte at en mil hadde vært fint å få i beinene. Jeg jogget ut til Bygdøy og det var bare så vakkert. Fuglene kvitret, blomstrene duftet himmelsk og solen varmet. Jeg hadde med meg nok vann og tenkte at det er kjedelig å sitte hjemme på en kveld som denne; jeg løper litt til. Kroppen var relativt lett, jeg tok det rolig og koste meg. Det ble en runde rundt Bygdøy og hjem igjen og jeg kunne registrere 20km med snittfart på 6.00. Endelig en real langtur! Helt fantastisk.

 

Se så fint! Ahhhhh…

 

Langturen var ikke optimal opplading for bakkeintervallene i går sammen med Treningscamp. Alt gikk i ultrarapid og legger og lår hadde ikke mye futt i seg, men jeg kom opp til bommen som første jente. Juhuuuu! Værgudene var på vår side og veien ned var like deilig som sist uke. Men ved Holmendammen hadde jeg null energi igjen, den siste kilometeren løp jeg som en zombie. Det var så usannsynlig godt å sette seg på T-banen hjem. Ja, jeg tok banen hjem. 15km holdt plenty for meg.

 

Bilden under er liten fordi; Mamma Mia, som jeg ser ut! Varning for ugly-shot. Jeg burde kanskje sladde meg selv?

 

Tvilte du på hvor sliten jeg var? #uglyshot

 

Jeg hadde jo tenkt at forrige uke skulle bli en tøff treningsuke og det ble den med beskjed. Jeg registrerte nesten 5 mil totalt (49,79km – hvor ergerlig er ikke det?) To rehab styrkeøkter, en SATS CorePulse time. Formen er stigende, hoften føles fin og jeg er fornøyd med tingenes tilstand.

 

I min euforiske tilstand har jeg meldt meg på St. Hansgaloppen fredag den 22. juni. Det eneste jeg vet er at løypa er nesten 15km lang, det begynner kl. 22.00 og det vankes vafler etterpå. Ses vi der?

 

KK.no

Ting jeg har lært meg hittil denne uken:

Mandag: Bakkeintervaller er vondt, punktum finale.

 

Tirsdag: Du får ikke hvilt beinene dine på SATS CorePulse. #overrasket

 

Onsdag: Intervaller sammen med TC er blytunge etter to dager med kvalitetstrening. #ikkeoverrasket

 

Torsdag: Jeg burde sminke meg mer. En vet jo aldri når en kan bli intervjuet av KK.no.

 

Serr! I akutt behov av sminke og Photoshop. Pytt, pytt… (Bilde lånt fra kk.no!)

 

Summen av disse lærdommene: Dagen i dag er SÅ treningsfri (og ekstra pyntet.)

 

Kudos til Siri og Treningscamp for en flott reportasje, her snakker vi blest! Parken kommer sikkert til å være stinna full neste onsdag. Gleder meg allerede.

 

P.S. Stryrketrening hjelper. Den vanskelige coreøvelsen jeg slet så med for noen uker siden var en piece of cake i går. Jubel!