Jeg lever. Delvis i alle fall, men jeg er på ingen måter meg selv. Min kropp er invadert, jeg har ikke lenger kontroll, jeg er ikke lenger herre i mitt eget hus, jeg er under konstruksjon. Jeg er gravid.
Fantastiske nyheter som Moder Natur linder inn i en sky av kvalme og oppkast. Jeg gleder meg, samtidig som alt er uvant, fremmende og litt skummelt.
Jeg er kvalm, sliten, trett, sulten, kvalm igjen. Nevnte jeg at jeg er kvalm? ”- Tren jevnt i svangerskapet”, anbefaler de. ”- Overlev”, sier jeg. Jeg kommer opp i makspuls bare av å gå opp tre etasjer. Etter åtte timer på jobb sovner jeg straks på sofaen. Tanken på å løpe eller trene utøver den daglige turen til og fra jobb virker uhyre fjernt. Galskap faktisk. Kroppen viser fingeren til min hjerne som har lyst på endorfiner. ”- Føkk deg, Hjerne”, sier Kroppen og glir inn en lett koma.
”- Spis sunt”, sier de. ”- Gi meg en BigMac, nei forresten, gi meg to”, sier jeg. Jeg har gått fra å være en maratontrenendes fisk-og grønnsakspisendes mosjonist til en sofaavhengig junkfoodjunkie. Hva skjedde? Hvem har jeg blitt? Jeg er vant til å presse meg selv, men nå tåler jeg plutselig ingenting.
De sier at det snart blir bedre. La oss håpe det. La oss håpe at energien snart kommer tilbake og jeg kan nyte noen fine høstturer før is, kulde og snø sniker seg innover landet. Hvis jeg noen gang slutter å kaste opp i tid og utid står styrketrening på SATS på programmet.
Wish me luck!
