Månedlige arkiver: november 2012

November, snart friggins’ over

November er kanskje den mest hatede måneden av alle, men nå er den friggings over! Nå kan vi se frem til julestemning, gløgg, pepperkaker, Lucia og snø. Men jeg syns årets mørkeste måned har vært fin jeg. Jeg har gjort mange gode ting, blant annet:

  • Kjøpt leilighet. ENDELIG! Vi endte opp på Lambertseter og jeg ser frem til mange runder rundt både Østensjøvann og Nøklevann.
  • Jeg har ikke kastet opp på over en uke. Lykke!
  • Jeg har fått inn fire hele treningsøkter denne måneden. Jeg fikk trent fire ganger i september og null komma niks i oktober, så det går riktig vei.
  • Jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å drikke alkohol igjen. En blir jo så fryktelig tullete av det. Å være edru på julebord er effektiv skremselspropaganda.
  • Jeg har kjent de aller første sparkene i magen. Jeg tror bollen har begynt sin maratontrening allerede, fordi det er voldsom sprelling der inne.

Planen for desember er å spise godt og ta det med ro. Trene når overskuddet er på plass. Strukturerte økter blir det ikke mange av når kroppen kjører sitt eget løp. I går bestemte den seg for  å sovne på sofaen klokken 20.30, midt i en Batman film. Overraskelse!

Jeg er så anti-party svenske som det går an å bli.

Partyyyyzzzzzz…

Zzzzzzz.... Bilde lånt fra Pinterests

Zzzzzzz…. Bilde lånt fra Pinterests

Skyndar långsamt

Etter mandagens vellykkede løpetur ville jeg egentlig bare snøre på meg joggeskoene i går og, men ”skynda långsamt” som de sier. Det ble en time med yoga for gravide istedenfor.

Lyd-cd fra Yogaprosess

Yoga og avspenning. To ting som jeg til vanlig er altfor utålmodig til. (Bikram yogaen er jo såpass tøff for kroppen at jeg har nok med å puste og samtidig holde balansen.) Nå er det yoga på lyd-cd som gjelder. Noen få enkle øvelser og avspenning som helt plutselig passer perfekt. Røsten til instruktøren er såpass hypnotiserende at tiden bare flyr forbi og jeg får tøyd ut mine støle hofter, lår og legger. Er langdistanseløpere verdens stiveste mennesker eller er det bare meg?

En fin økt som kroppen min setter mer pris på enn hodet for øyeblikket. For det er jo ikke like herlig som å løpe. I dag er det hviledag, men i morgen, da, da skal adrenalinet flyte!

Call me Keiko

Etter en ambisiøs morgenjogg og planer om en sporty graviditet ble jeg innhentet av virkeligheten. At novembermørket la seg som en dyne over Oslo hjalp ikke direkte på energinivået. Men nå har jeg beholdt mat og drikke i over fire dager. Jippi, dette er REKORD siden 16 september!! Og formen er god, jeg har overskudd og jeg la derfor ut på en rolig joggetur i går for å teste formen. Kondisen har forfalt totalt, men kroppen taklet det fint. Jeg lunket frem som en hypokondrisk kjerring. ”- Følte jeg et stikk i kneet? Har jeg vondt i hofta? Smerter det i magen? Er jeg kvalm?” Etter 3km kunne jeg slappe av og nyte lysene fra Aker Brygge og snøyret som dalte ned. Det ble 7km i snegletempo, men det var godt å bli svett. Endelig! I dag har jeg treningsverk og lykken er total.

Jeg og bollen i refleks

Jeg har for øvrig ikke vant meg med min nye fasong. Jeg er usikker på om jeg kommer til å omfavne og hylle min egen fruktbarhet. Jeg føler meg mest som Shamu, men det er uansett å foredra enn å eksistere i en slags evig bakrus.

Just call me Keiko.

Free Willy. Bilde lånt fra the net

Kykkeliky!

Bilde lånt fra thomaslaupstad.com

Når man av uforklarlige grunner allikevel våkner kl.05.45 kan en gjøre en av to ting.

En: ligge kvar i sengen i halvannen time uten å kunne sove.

To: utnytte energien og liste seg ut på en joggetur.

I dag valgte jeg alternativ to, noe som jeg er uhyre stolt av. Det var mørkt men temperaturen behagelig. Jeg lufset ned til vannet og løp til cruiseterminalen og tilbake, rundt 6km totalt. Tempoet var lavt, jeg gjetter rundt 6.30-7.00 tempo, her snakker vi sirup. På veien tilbake rett ved Dagbladet krysser en overvektig mannlig løper veien og kommer opp ved siden av meg. Vi blir joggendes nesten side ved side og det føltes kleint og jeg tenkte to ting. A: ”Dette er awkward.” B: ”Ikke f*n om jeg ikke klarer å parkere denne herren her. Kjør på Anna!” Så jeg la inn et ekstra gir, kom sikkert ned i 6.20 tempo og freste ifra. Swooosch! Konkurranseinstinktet er det ikke noe i veien med til tross for at tempoet og formen ikke lenger er på topp. Jeg var mindre euforisk når jeg kom hjem, det gjør godt for selvfølelsen å kjenne at forfallet ikke er totalt til tross for at frontpartiet eser ut.

Så får vi se om en morgenjogg straffer seg utover dagen, eller om det hjelper på formen. Akkurat nå er jeg uansett stolt som en hane.

Kykkeliky!

4km! Woop, woop!

Aldri har 4km i rolig jogg i regn og motvind vært så fantastisk. Det ble en tur langsmed vannet lørdag morgen. Været var fryktelig, men jeg var euforisk. Så deilig det var å komme ut og få rørt på skrotten! Det var tungt som fy til tross for at tempoet var lavt. Kondis er virkelig ferskvare. Garminklokken fikk være hjemme. Det blir bare deprimerende nedlasting etter fullført økt. Men jeg merker hvor mye jag bruker den til vanlig. Hver gang jeg stopper griper jeg automatisk etter klokken for å stoppe/ pause intervallet. Jeg er tydeligvis helt avhengig og slutter herved ”cold turkey”. En stund i hvert fall…

Søndag ble det yoga for gravide hjemme på stuegulvet. Tydeligvis skal fleksibiliteten øke når man er gravid. Det merket jeg ingenting av. Jeg er fortsatt stiv som en maratonløper, men jeg tar det med ro for ikke å belaste ligamenter og annet.

Jeg er fremdeles ikke helt på topp, jeg sliter fremdeles med sporadisk kvalme men håper at kroppen skal begynne å spille på lag igjen. Tusen takk for tips og støtte i denne invalide fasen av livet.

Peace out!

Rapport fra bunn

Atrofi= «svinn av en legemsdel, et organ eller et vev, opptrer ved mangelfull bruk.»

No sh*t!

Jeg er Anna Atrofi. Jeg har noen gode dager og så har jeg noen dårlige dager. Men jeg klarer ikke å gå raskt uten å bli kvalm, så trening har det ikke blitt. I dag er en dårlig dag og det føles som jeg har en tennisball i halsen. Jeg føler meg svak og hjelpesløs. Min muskelmasse svinner hen. På førstegangskontrollen viste det seg at jeg kun har gått opp en halv kilo. Med tanke på hvor dårlig buksene mine passer gjetter jeg at jeg har mistet rundt 3-5kg muskler.

Det er sikkert humbug, men jeg er avhengig.

Gi meg styrke. Jeg har til og med kjøpt Seabands på apoteket som skal hjelpe mot reisesyke og morgenkvalme. Det hjelper lite, men jeg nekter å ta de av meg fordi jeg er redd jeg skal bli enda verre. Akupunktur og voodoo er neste skritt. Hvis det ikke gir seg i løpet av neste uke (uke 14) da går jeg i fjorden. Eller så jogger/ går/ kryper jeg en mil på jakt etter endorfiner.

Heldigvis har snøen regnet bort. Føler dere hvordan den positive energien formelig strømmer gjennom og ut fra meg? Nei? Ikke jeg heller…

Hei hopp!