Noen dager er beina lette og du løper på små rosa skyer. Andre dager er du tung som bly. Onsdag var en slik dag. Transportjoggen hjem ble en uhorvelig slitsom affære. Pulsen var høy og tempoet lavt. Føttene var som steinblokk, anklene stive og bevegeligheten tragisk. Når det går så trått blir jeg på dårlig humør og absolutt ALT blir feil. Sekken var altfor svær, den satt ikke ordentlig og knirket noe vanvittig. Knirk-knirk-knirk-knirk-knirk i 8 kilometer…
Håret kom i øynene mine og det var altfor varmt. Og folk gikk i veien for meg. ”- Hallo, ser du ikke at jeg kommer løpendes her?” Noen mennesker luktet vondt. ”- Jasså, du spiste tre kilo hvitløk i går og nekter å gå med deodorant. Så hyggelig!” Noen idioter hadde til og med frekkhet nok å røyke. Seriøst folkens, røyking er skikkelig harry og du lukter skunk av det! Slutt med det umiddelbart. Jeg mener det!
Drømmer om denne knirkefrie lille tassen…
Jeg peste meg altså hjem på pur vilje og var sint som en ilder hele veien. Etter en dusj og en brødskive var jeg igjen i vater og fornøyd med fullført økt.
Da var det på’n igjen… Endelig!
Dette lover med andre ord bra for lørdagens konkurranse. Eller ikke. Jeg håper å komme inn under 55 minutter, men med så lite intervall og fart i kroppen kan det bli vanskelig å fullføre. Komfortsona er min venn. Jeg pleier alltid å være så forsiktig på løp, så planen er å gønne på fra start og håpe at det holder hele veien inn.
Vi får se. Uansett blir Sentrumsløpet en bedre opplevelse enn onsdagens helvetesøkt.
Tvi, tvi til alle oss som stiller til start! Hils gjerne hvis dere ser meg, jeg lover å ikke være sinna ; )
Lykke til 😉
Takk, takk! Glad å være i gang igjen.
Enig! Enkelte dager er alt forferdelig tungt! Lykke til på lørdag! :))
Tusen takk! Jeg satser på friske bein i dag.