Kategoriarkiv: fy Anna

Jævla sykkeljævel

Helgen har vært full av løp og jeg har ikke deltatt på et eneste. Nordmarka Skogsmaraton var i overkant ambisiøst med den sporadiske treningen jeg har fått i vår. Iformløpet hadde jeg simpelthen ikke lyst å delta på. Se på denne knotete løypa… Nei takk.

 

Grøsser… Brrr

 

Jeg tok en trilletur på sykkel istedenfor. Hjelpes, så ekstremt rævva jeg er på to hjul. Pojken – en dreven syklist – kom med masse gode tipz unt trix som jeg fullstendig ignorerte. ”- Det er bare å sitte og vispe. Du skal bruke lette gir, da får du ut melkesyren…” Og så videre.

 

Det hjelper veldig lite å ha god tråkke-teknikk når du i utgangspunktet har ekstremt dårlig grep, noe som gjorde bremsing vanskelig. Jeg sklidde rundt Maridalsvannet på en racerhybridsykkel med smale dekk. På grusvei med tanter, barnevogner, barn, hunder og pensjonærer ravendes rundt. Grusmomentet var altså ikke et høydepunkt og moralen var lav. Jeg vurderte flere ganger å kaste inn sykkelen i en busk, alternativt en myr eller et vann, der den skulle få bli igjen til verdens undergang. Jævla sykkeljævel! Jeg var med andre ord en fryd å sykle sammen med.

 

Bilde lånt fra comics.ign.com

 

Jeg var så totalt overlykkelig når vi kom ut på asfalterte veier at jeg vurderte å klive av sykkelen og kysse veien. Aldri mer grus! Resten av turen var helt topp, wunderbar! Men jeg innrømmer at jeg kastet lengtende blikk på en gjeng løpere innerst i Maridalen. Jeg tror ikke jeg kommer til å bli en syklist på ordentlig. Grei alternativ trening, men jeg får ikke noe særlig ut av syklingen. Unntatt aggresjon, det får jeg jaggu ventilert som bare rakkeren.

 

Men, jeg skal gi syklingen enda noen sjanser. Neste tur blir KUN på asfalt og før det skal jeg investere i en ordentlig sykkelhjelm og bleie-bukser. Hot stuff!

 

I kveld blir det bakkeintervaller. Uten sykkel heldigvis.

 

Innleggssåler og nesten en friskmelding

Jeg var og hentet mine innleggsåler i forrige uke. Jeg har hatt tre turer med dem og er fornøyd hittil. Det er veldig uvant, men jeg blir ikke like sliten i hoftepartiet, så det er bra. Hvor mye som kan være en placeboeffekt er ikke godt å si, men jeg fikk inn 14km på asfalt uten problemer. Jippi!

 

Kunst på veggene hos ortopeden. Nesten litt Nerdrum-aktig

 

Slik ser altså mine føtter ut.

 

Jeg merket at kroppen var tung etter to intervalløkter og en sprint under HK-stafetten, så jeg tok et par dager treningsfri, men det ble allikevel 27km totalt.

 

Ukens innrømmelse: ingen alternativ trening. Fy, Anna! Skjerpings. Jo forresten, det ble halvannen times vispetur på sykkel. Men det kan virkelig ikke kvalifiseres som trening. Jeg og Pojken var på rekognosering for å finne vår fremtidige bopel. Det har vist seg å være vanskeligere enn først antatt. *sukk*

 

Ser sånn middels fornøyd ut, men hadde hatt en helt fantastisk tur ut til Bygdøy og tilbake.

 

Jeg var hos herr Fysioterapeut i går og kan med glede meddele at han ikke lenger ser meg som skadet. Jeg er altså nesten friskmeldt, men må fremdeles jobbe med stabilitetsøvelser og styrke. (Ref. ukens innrømmelse.) Jeg må nok legge inn to faste dager med styrke og uttøying for å få disiplin på meg selv, ellers blir det aldri av. Mandager og torsdager ser fine ut, men hvem har lyst å trene inne når sommeren endelig er her? Dere kommer nok å finne meg og yogamatten min i nærmeste park i sommer.

 

Vakkert!

 

Men i dag er det atter igjen dags å sette startnummer på brystet og sette av gårde i full fart. Ryeløpet 2012 starter kl. 19.00.

 

Gleder meg!

 

Mental note to self…

Ting som jeg lærte meg i forrige uke:

 

  • Alkohol er Satans påfunn, jeg var et vrak hele lørdag.

 

  • Jeg er ikke lenger 22 år gammel.

 

  • På sykkelturer over 2 timer MÅ sykkelbukser brukes.

 

  • Jeg er ganske så ustødig på sykkel. Ref. Blåmerke på venstre aksel.

 

  • Jeg er en racer på hagearbeid. Bill mrk# Husfrue.

 

 

Våren er endelig her!!!

 

Ny uke, nye muligheter!

 

I morges ble det 11km før jobb (WOW!) Jeg er på ingen måter en A-menneske, men når det er lyst kl. 06.00 er det ikke så ille å komme seg ut. Kroppen min var i et slags sjokktilstand de første 4km, etter det løsnet det litt, men det ble ingen fartsrekorder. Jeg er uansett veldig stolt over at jeg klarte å kave meg ut av sengen så tidlig.

 

På søndag er det halvmaraton i Fredrikstad og jeg er spent på hva som kommer til å skje. Jeg håper naturligvis på en fin tid*, men jeg må innse at toppformen ikke er helt på plass enda. Men det blir fint å få en oversikt over form og fart og få en ”dry-run” i forkant av København.

 

Jeg skal prøve noe nytt i Fredrikstad. Jeg skal løpe med Camelbacken min for første gang under et løp. Til tross for at den veier litt kan jeg regulere væskeinntaket selv, fordi jeg aldri får i meg nok vann/ sportsdrykk ved de innlagte stasjonene. Det meste av Poweraden søles på t-skjorten og utover ansiktet mitt. Så får vi om det hjelper meg i kampen mot Veggen.

 

 

* Bedre enn Tromsø HM 1.56.43

 

 

Bær’um back again

… a runners tale. Jeg kom meg helt ut til Bærum på søndag og det trengte jeg virkelig. (Ikke å komme til Bærum, men å bevege meg.)

 

Det ble bare to treningspass i forrige uke, men jeg klarte å skrape sammen 34km totalt, så jeg er fornøyd.

 

Hett tips til alle dere der ute; selg ALDRI leiligheten/ huset deres. Det er sykt mye jobb og som den kontrollfreak jeg er blir jeg fryktelig ulykkelig når livet er i limbo. Lørdagen lå jeg på sofaen som en emo-tenåring, og det var såååå synd på meg. Været var bæsj, livet var bæsj, alt i hele universum var bæsj. Men slik kan en jo ikke ligge hele helgen. Skjerpings Anna!

 

Vår!! Ja, okei da, litt snø er det fremdeles igjen.

 

Søndag lå våren i luften og jeg skulle ut og løpe langt, langt og lenger enn langt. Det var sol, plussgrader, bar asfalt og jeg klinte til og med solfaktor 30 i ansiktet. Det var kanskje ikke helt nødvendig, men det luktet sommer! Livet var herlig, kroppen var lett og jeg var høy på endorfiner. At våren var på plass fikk jeg konstatert når jeg møtte en løpendes kar i shorts! Vi snakker ikke lange Bermudashorts heller, nei über-korte luftige maratonshorts var det. Det så faktisk litt kjølig ut…

 

Det ble altså en tur til Lysaker Brygge og hjem igjen. Helt fantastisk! Over 23km med en snittfart på 5.56, som planert. Ska-douche!

 

Skjermdump fra min elskede Garmin

 

Neste gang jeg får slike tenåringstakter over meg skal jeg jaggu huske å ta dosen min med endorfin. Det er vel som med tran; det er det som skal til. Og ikke smaker det hersken torsklever engang. Resultat!

 

Jeg satser på å ligge litt mer i emosjonell vater den nærmeste fremtid. I dag skal nemlig alle chakraene mine piskes inn på rekke og rad. Bikram, her kommer jeg!

 

Frk. Tourette på jakt

Jeg er på jakt etter den gode opplevelsen i skisporet. I går kveld var en ypperlig anledning til å terpe teknikk og kanskje finne den beryktede mestringsfølelsen.

Turen gikk langs lysløypa fra Sognsvann, via Ullevålseter, Frognerseteren til Midtstuen. Var jeg full av beundring over det vakre landskapet og hvor fantastisk det er å ha mulighet å gå på ski etter jobb? Svar: NEI.

Var jeg full av hat over manglende tekniske evner, kalde fingerer, vondt kne og albue? Svar: JA.

 

Sjkermdump fra Garmin *sukk*

 

Jeg krabbet meg opp 296 høydemeter, mumlende diverse stygge ord. Som en danske med Tourettes syndrom kom jeg meg seint omsider frem.

Mestringsfølelsen kunne jeg se langt etter. Endorfinene var ikke til å oppdrive, jeg var så langt ned at jeg skapte mitt eget lavtrykk i løypa.

 

Hva kan vi lære av kveldens patetiske økt?

  1. Jeg suger på ski.
  2. Det er helt greit, det blir god trening av slikt.
  3. Skiturer uten varm solbærstoddy er uaktuelt!

Det er opplagt at jeg aldri blir en polfarer, men jakten på den gode, positive opplevelsen lever fremdeles.

 

Lengter etter våren jeg…

 

 

Elefantankel og Sentrumsløpet = Sant?

Jeg er fremdeles litt elefant i foten, men jeg begynner å se beinstruktur under alt det hovne. Fremskritt! Jeg knasker paracet og sitter med foten hevet dagen lang. Jeg har også eksperimentert med diverse spirulina omslag og bandasjering og jeg kan ikke si om det hjelper noe vesentlig, men jeg føler at jeg får gjort noe konkret.

Jeg har fremdeles håp om å stille til start på Sentrumsløpet, men jeg vil ikke risikere å pådra meg en overbelastningsskade. Ifølge diverse idrettsnettsider (og jeg har vært innom de fleste nå), så kan en begynne å trene 8 – 10 dager etter at en har tråkket over. Det vil si at nå på lørdag er i det tidligste laget… Det er en fin linje mellom å være et Råskinn og dum. Jeg tror ikke at jeg bestemmer meg før på fredag kveld. Jeg skal tross alt ha denne ankelen hele livet, og det blir et Sentrumsløp neste år også. Men, jøss så moro det hadde vært å løpe på lørdag… Spørsmålet er hva foten min syns om det…

Seriøst!

Heldigvis får jeg besøk av en venninne på fredag som er fysioterapeut. Så jeg får faglige råd til hjelp, jippi!

Nå skal jeg gå og kose meg med enda mer smertestillende og blodfortynnende midler.

Tuuuut tut sier elefantkvinnen.

Panikk i pannen

Det er den kjente delen av året da panikken kommer krypende. Sesongen er godt i gang og jeg regner på tider og kilometer. Hvor fort må jeg løpe for å komme inn på 50 minutter på Sentrumsløpet? Svaret er at jeg må ha en snittfart på 12km/timen, 5:00-tempo, i 10km. Det virker helt usannsynlig kjapt. Og det er her Panikken smyger seg inn. Sammen med Tvilen, Hypokondrien og Angsten har de redet et neste i hodet mitt. Her gjelder det å bygge seg pannebein som støtter meg mentalt. Anna kan! Tenk Paula Radcliffe, Grete Waitz, Ingrid Kristiansen…

"Bilde fra Runners-tv.it"

Med stor sannsynlighet er det pannebeinet mitt som kommer å merke presset 7km inn i løpet. Da kommer det kun å gå på vilje og Jävlar-anamma, som vi sier på svensk.

Vinterens og vårens treningsopplegg har blitt dissekert og analysert i minste detalj. Jeg kan konstatere at min plan om å følge FIRST-programmet har gått i vasken. Med dunder og brak. Jeg har stort sett løpt 3 ganger i uken (varierende økter) i tillegg til alternativ trening, men jeg har ikke vært flink til å følge planen slavisk. Det kommer å vise seg hvordan min egenkomponerende plan har fungert. Det viktigste er at jeg fremdeles elsker å løpe. Til tross for nedslående resultater (ibland), er det fremdeles fantastisk å oppleve verden rundt deg i 5.30 tempo

Da treningspanikken tar feste vil du bare ut å løpe, men jeg hadde et jobbmøte i går kveld, så turen fikk utgå. På veien fra Gamlebyen til Grünerløkka møtte jeg utrolig mange løpere og joggere. Jeg ble umiddelbart sjalu og forbannede møtet, men prøvde å se positivt på saken. Et fint tre for eksempel…

Vakkert

En kul tatovering…

Rævva foto, men det står altså ANNA på armen hans

Og i kveld skal jeg dra frem min indre Radcliffe og gi alt på intervalltrening sammen med andre Campere.

Öka, öka, öka!!!!!!!

Tatt av Påsken

Denne påsken har jeg gjort en innsats for å være offline. Det har fungert veldig fint da jeg ikke har postet et eneste innlegg siden onsdag. Det har ikke blitt så mye trening, men ladning av batterier har det blitt masse av!

Nelson lader også batterier

Oppmøte med treningscamp som vanlig på onsdagen, men det var tydelig at de fleste hadde tatt påskeferien allerede. Fire stykker var vi som møtte opp, og en firbent kamerat som ikke var helt topptrent. Med min lår-strekk, Ronjas uvillighet til å løpe fort, utgikk intervallene og det ble istedenfor en litt lenger runde i dasse-tempo. Det passet meg helt perfekt, til tross for at jeg fikk litt dårlig samvittighet for ikke å ha tatt meg helt ut… Ja, ja. Godt å kunne spille invalido kortet.

Langfredagen sto kjapp distansetrening på planen, men der fikk jeg svi. Etter en altfor god lammemiddag med vin på Skjærtorsdagen, sa kroppen min «NEI!». Halvveis opp til Ekeberg ble jeg kvalm og svimmel. Lord Nelson; dagens running buddy dro meg oppfor skrenten. Det var litt av en nedtur, men med så godt selskap og men det fantastiske været, var jeg ikke sur så veldig lenge.

Blide begge to

Påskeaften og 1. Påskedag ble spenderedes i solen på Brønnøya. Luking, raking, skraping, maling, vasking, bæring og kvisting ble unnagjort. Brente sikkert en hel del kalorier, men denne typen av alternativ trening får en sikkert ikke helt i toppform. Men fint ble det.

2. Påskedag turte jeg å gå tilbake til Bikram yogaen. Jeg merket at jeg var stiv i låret, men det gjorde ikke vondt. Jeg fikk tatt meg skikkelig ut og det føltes helt fantastisk! Med litt lunsj i magen dro jeg opp Nelson til Ekeberg igjen, for en god powerwalk.

Jeg har hatt en helt fantastisk påske. Min uke fremover ser veldig hektisk ut og på lørdag er det Råskinnet! Hjelpe meg, hvor tok tiden veien? Det er fremdeles is på Sognsvann, så det kan bli en utfordrende økt hvis det ikke blir mange varmegrader. Jeg har kalde føtter allerede nå! Hjelpe meg…

Fin stemning

Dårlig start

Når det ikke ble yoga i går kveld, fant jeg på noe annet gøy å gjøre sammen med Oslos morsomste jente. Det hele endte opp med akevittdrikking til sent på natten så dagens planerede intervaller utgår de også. Jeg skal mest bare overleve. Hva tenkte jeg på?
Og i morgen drar jeg til det store utlandet med jobbet, så denne ukens trening blir katastrofalt dårlig.
En treningsblogg uten trening…

Det er vel ikke rart det går tregt i løypa når det rinner sprit isteden for blod i kroppen. Fy Anna!

Det lukter detox neste uke.

"bilde fra superlivsstil"

Nei, det lukter mest gammel fyll…