Kategoriarkiv: graviditet

Ho-hooooooo!

Ho-hoooo! Er det noen her? Ja, jeg er her.

Ho-hoooo.

Ho-hoooo.

Jeg er bare litt opptatt med å ammeammeammeammeamme. Jeg har altså blitt mamma siden sist. Slapp av, jeg skal ikke bli klissete og følsom. Ikke her i alle fall… Her skal jeg fortsette å skrive om trening. Men det har jo ikke blitt noen trening på en måned, med mindre vi teller knipeøvelser og enkle styrkeøvelser, og det gjør vi jo ikke. En viss standard må opprettholdes, hormoner og melkespreng til tross.

På onsdag skal jeg til 6-ukerskontroll hos fastlegen min. Forhåpentligvis har jeg vært flink nok med knipeøvelsene mine til å bli friskmeldt, slik at jeg kan begynne med mer utfordrende trening. (Les morsom trening.) Fysioterapeuten på Ullevål mente at løping kan jeg begynne med 3 måneder etter fødsel. WTF! AUGUST! Lett jogging innlagt i trilleturer kan vel ikke være så farlig? Kommer tarmene mine å ramle ut? Kommer skrufsa min å falle av? Jeg har prøvd å google meg frem, men det var ikke så lett. Er det noen som har bastante meninger om absolutt alt fra barneoppdragelse til trimming til hvilke typer fliser du skal ha på kjøkkenet*, så er det nybakte mødrer. Hvis du begynner å trene for tidlig så blir melken din sur, du må slutte å amme og Gro Nylander brenner ned hjemmet ditt. Eller så begynner du ikke å trene tidlig nok, du blir stemplet som småfeit og dvask, mannen din finner deg frastøtende, tar ut skilsmisse og flytter sammen med Marte Krogh.

Saklig.

Så jeg blir min egen lille forsøkskanin i jakten på endorfiner. Satan, som jeg savner endorfiner. Jeg har nilest alle treningsblogger som et slags substitutt, men snart holder jeg ikke ut lenger. Jeg satser på bakkejoggings; høy puls, lav belastning. Kryss fingerer og tær for at bekkenet mitt ikke eksploderer.

Imens skal jeg bare amme litt.

Og kose med Norges fremtidige maratondronning.

 

Mange mil får plass i disse små tosselossene.

Mange mil får plass i disse små tosselossene.

*Hvite subwaytiles hvis du lurte. Pynt gjerne med et chevronmønstret kjøkkenhåndkle. Hjertesmilefjeshjerte

På-ski!

På-ski, også kjent som «Påske på ski.»

Lykke

Lykke

Kryss i taket, jeg har gått på ski i påsken! I tre hele dager kom jeg meg ut på tur. Det gikk ikke fort, løypene var lette og flate og hjelpes så fantastisk det var!

Årets første skitur var noe av det mest bisarre jeg har opplevd. Ingenting var som det skulle, tyngdepunktet var annerledes, teknikken rusten og utstyret uvant. Jeg kjørte en gjennomført retrostil da de eneste skiklærne som passer min Keikostørrelse er mammas ensemble anno 1993. Men hvem bryr seg om slike ting når det er silkeføre, sol og helt vindstille? Ikke jeg! Så til tross for at mestringsfølelsen ikke var 100 % har jeg uansett fått fine opplevelser i skisporet i år. Jippi!

I tilfelle dere er bekymret over at jeg ble ødelagt i skisporet i min siste trimester kan jeg forsikre dere om at jeg mår bra. Jeg var på kontroll hos legen denne uken og alt ser fint ut. Jeg har gode jernverdier for første gang siden oktober (!) og har hittil lagt på meg 18 kilo (!!) Herre min hatt. Det er mer enn hva Helsedirektoratet anbefaler, men det får bli som det blir. Retningslinjer, schmettlingslinjer.

29 dager igjen…

Uke 9

Nå har jeg begynt å skrive dette innlegget femtielleve ganger og det blir bare en haug med syting og klaging. Det gidder jeg bare ikke.

Fakta gidder jeg.

Uke 9

Trening: 0km, 0 timer

Fysisk status: Kvalm – igjen, har fått halsbrann og er tung som en elefant.

Mental status: Sliten, stresset og uforberedt.

Ikke tidenes uke med andre ord. Hva har jeg da gjort med det? Jeg har gått til innkjøp av en giga-pakning Gaviscon, dratt ned på sosiale aktiviteter (les, jeg sovner rett etter middag) og har lagt en prosjektplan over det som gjenstår av oppussing i leiligheten.

Jeg håper å få meg en spasertur i solen til helgen i tillegg til et ferdigmalt barnerom.

Denne bloggen kan vel neppe kalles treningsblogg lenger, men fatt mot folkens, jeg kommer sterkt tilbake.

I mellomtiden håper jeg å ikke bli gal.

Blubb, blubb, blubb

Free Willy

Free Willy

Spekkhoggeren Keiko (det er det nye kallnavnet mitt) fant tilbake til sitt rette element på søndag. Jeg var på Lambertseter Bad og kan jeg få lov til å si Halle-friggins-lujah!?

Jeg er virkelig ikke en kløpper når det kommer til svømming, men gjett om søndagens økt ga mersmak. Det ble bryst svømming i 45 minutter, jeg har ikke peiling på hvor langt det ble, det er heller ikke viktig. Det som ER viktig er at jeg fikk opp både puls og pust. Jeg ble sliten på en ikke-kvalm måte for første gang siden september.

Hipp, hipp. Jeg svevde rundt på en sky av endorfiner resten av dagen. Og i dag er jeg jaggu litt støl i muskulaturen.

Du verden!

Dagen i dag

I dag åpner løpssesongen på Sognsvann med årets første SRM. Hurra! Jeg skal ikke delta, men bare tanken på at 65 71 gærninger er meldt på gjør meg glad enda inn i sjelen. Heia, heia, heia!

I dag sto solen opp 07.40 og skal ned igjen 17.21. Nå begynner det å ligne på noe. Kong Vinter er på retretten. Ha ha!

I dag er det kun 10 uker (og litt) igjen til jeg skal fullføre noe som tydeligvis er tøffere enn en maraton. Jeg stiller til start uforberedt, utrent og nervøs.

I dag (som så mange andre dager hittil i år) skal jeg ikke trene.

I dag er det 16 uker (og litt) frem til jeg kan stille meg sammen med andre Treningscampere i Frognerparken en onsdag. Jeg er klar over at dette ikke er helt bankers. Mye kan og skal skje, men jeg er nødt å ha noe i horisonten som ikke er nusselig, koselig og nydelig.

I dag har vi bodd i ny leilighet i 23 dager. Det tar meg 15 minutter i snøslaps og med gravidmage å gå til parkeringsplassen i Skulleruddumpa. Herifra skal hele Østmarka utforskes, dog ikke på ski. Jeg er ustadig på ski til vanlig (les: jeg tryner stadig vekk) og med min verdifulle ballast har jeg fått skiforbud. Jeg får snøre på meg brodder istedenfor.

Ellers har min nyttårsplan om ikke å ha en plan, gått etter planen. Vittig, jeg er så vittig…

Null treningsfokus har gitt meg mental ro, men null adrenalin. Det har blitt noen spaserturer og en gravid-yoga økt. Virkelig ikke noe å skryte av. Hvis jeg får summet meg sammen nok til en styrktreningseøkt hadde det vært toppen. Kroppen er fremdeles i sjokk etter oppussingshelvetet i januar og har gått inn en slags koma og der får den lov å være frem til overskuddet kommer tilbake. Jeg har trua på mars, men tør ikke håpe på for mye.

Grip den der satans dagen

Grip den der satans dagen

Februar! Friggins ENDELIG

Ting jeg har lært meg å sette pris på i løpet av januar:

Varmt vann. Det er seriøst undervurdert, særlig når termometeret viser 15 blå.

Innlagt vann på kjøkkenet. Oppvask på badet er ikke en lettvint løsning.

Grønnsaker. Våkner om natten og drømmer om råkost.

Endorfiner. Har ikke sett fnugget av en eneste endorfin siden tidenes begynnelse. Okei, en liten overdrift, men det føles slik ut…

Lagringsplass. Å leve i pappesker er verken sjarmerende eller romantisk.

TV, seriøst overvurdert.

Internett, det kan jeg bare ikke leve uten. Livsviktig.

Ting jeg har lært meg å hate:

Frossen pizza. Ja, du er enkel å lage, men Gud bedre så lei jeg er av deg. De sier at du blir hva du spiser. Dette kan jeg skrive under på. Signert, pizzatryne.

Plan for februar:

Jeg skal spise fersk, frisk mat.

Sove.

Komme meg ut på tur.

Kjøpe treningsklær i størrelse telt. Ingenting i garderoben passer min nye fasong.

Peace out!

Blanke ark

Jøss, hvor tok 2012 veien? Det var sannelig et kjempestort år for meg personlig og en helt begredelig sesong.

Oppturer som kjøp av leilighet, giftemål og graviditet gjør sesongens dårlige resultater lettere å svelge. Mine store planer om å fullføre en maraton og komme under 1.45 på halvmaraton ble det ikke noe av grunnet en låsning i hoften i tillegg til en eller to graviditeter.

Ahhhhhhhhh....

Ahhhhhhhhh…

Vi gikk på 11 millioner visninger og kjøpte ENDELIG lelilighet på Lamber'n

Vi gikk på 11 millioner visninger og kjøpte ENDELIG lelilighet på Lamber’n

Her bor det noen

Her bor det noen

Og da blir det trangt under t-skjorten gitt

Og da blir det trangt under t-skjorten gitt

Så her rundt nyttår pleier jeg vanligvis å sette meg mål og planlegge det nye året. Det simpelthen nekter jeg å gjøre i år. Jeg håper at formen kommer å være bedre enn den har vært hittil, men jeg kan ikke være sikker. Så, istedenfor å lage treningsplaner som kanskje ikke blir av, og skuffes over det, så tenker jeg ta hver dag som den kommer.

Jeg skal prøve å senke skuldrene fremover og ikke bli stresset av hvordan jeg trudde at ting skulle bli. Per i dag er jeg forkjølet for andre gang på fire uker og det har kun gått 48 timer siden jeg kastet opp sist. Jeg og Pojken pusser opp vår nye leilighet og det får være nok trening i januar. Solen er på vei tilbake, det er mye liv i magen og til tross for at jeg ikke kan stole på kroppen min i samme utstrekning som før, så har jeg ikke fått noen skumle, alvorlige plager. Det er bare blanke ark fremover. Litt deilig og litt skummelt for en planlegger som meg.

2013, show me what you’ve got!

Lucia, lys opp treningshverdagen min!

I dag er det Lucia og jeg håper hun bringer lys til min treningshverdag fremover. Etter en uke med en seig forkjølelse trappet jeg opp på SATS i går. Lykke! En halvtime på tredemølla fulgt av 20 minutter styrketrening. Det gikk ikke i intervalltempo på mølla, men jeg holdt ut lenger enn noen annen på mølla-rekken. Små gleder i hverdagen.

Jeg skal booke treningsveileding i neste uke. Jeg er litt usikker på hvilke øvelser jeg bør gjøre og hvilke jeg burde unngå nå når magen har blitt stor. Da er det greit å få ekspert hjelp. Det går foreløpig bra å løpe, men jeg merker at det går altfor lang tid mellom hver gang. Muskulaturen virker alltid overrasket over å yte mer enn krabbetempo; ”- What! Skal vi kjøre i dette tempoet her lissom? Hæh?!”

Nå er jeg altså halvveis ut i svangerskapet mitt og jeg håper at andre halvdel blir bedre enn den første. Alt ser fint ut på innsiden, den lille bollen virker å trives i sine omgivelser, noe jeg er supertakknemlig med. Formen til mor er bedre, men jeg har fått påvist jernmangel, noe som ikke akkurat bidrar til at jeg strutter av energi. 10 dager er hittil den lengste perioden uten oppkast siden 17. september. Jeg er nå møkk lei av å føle meg som en slappfisk og en invalido. Jeg tar hver dag som den kommer og håper at formen er såpass stigende at treningen blir regelmessig og mindre sporadisk. Jeg ønsker meg overskudd, adrenalin og endorfiner i julegave. Hører du det Nissen? Hint, hint!

Dette er mitt daglige kosttilskudd

Dette er mitt daglige kosttilskudd

November, snart friggins’ over

November er kanskje den mest hatede måneden av alle, men nå er den friggings over! Nå kan vi se frem til julestemning, gløgg, pepperkaker, Lucia og snø. Men jeg syns årets mørkeste måned har vært fin jeg. Jeg har gjort mange gode ting, blant annet:

  • Kjøpt leilighet. ENDELIG! Vi endte opp på Lambertseter og jeg ser frem til mange runder rundt både Østensjøvann og Nøklevann.
  • Jeg har ikke kastet opp på over en uke. Lykke!
  • Jeg har fått inn fire hele treningsøkter denne måneden. Jeg fikk trent fire ganger i september og null komma niks i oktober, så det går riktig vei.
  • Jeg lurer på om jeg noensinne kommer til å drikke alkohol igjen. En blir jo så fryktelig tullete av det. Å være edru på julebord er effektiv skremselspropaganda.
  • Jeg har kjent de aller første sparkene i magen. Jeg tror bollen har begynt sin maratontrening allerede, fordi det er voldsom sprelling der inne.

Planen for desember er å spise godt og ta det med ro. Trene når overskuddet er på plass. Strukturerte økter blir det ikke mange av når kroppen kjører sitt eget løp. I går bestemte den seg for  å sovne på sofaen klokken 20.30, midt i en Batman film. Overraskelse!

Jeg er så anti-party svenske som det går an å bli.

Partyyyyzzzzzz…

Zzzzzzz.... Bilde lånt fra Pinterests

Zzzzzzz…. Bilde lånt fra Pinterests