Kategoriarkiv: konkurranse

Iformløpet 2014 5K

Jeg fikk tilbud om startplass til Iformløpet gjennom Treningscamp i forrige uke. ”- Jippi, gratis!” tenkte jeg. (Nesten, minus lisensavgiften.) Ingenting er bedre enn GRATIS!

Jeg har aldri vært så dårlig forbedt til et løp tidligere. Jeg fikk plassert lille E hos mamma og pappa, kastet i meg et par brødskiver og rakk så vidt etteranmeldingen. Fikk slappet av litt i forkant før jeg stilte meg i dokø. Og kan jeg bare få lov til å si: O.M.G! Neste år kjære Iform, flere doer. Jeg sto i kø i 20 minutter. Dette er et dameløp, og damer tar laaaaang tid på seg. Gudene veit hva de driver med der inne, lukten og den generelle stemningen frister jo ikke akkurat til lange besøk. Still med flere doer neste år, eller få køvakter som holder styr på oss. Eventuelt en premie til damen med det korteste dobesøket for å få opp effektiviteten. Hvis jeg hadde løpt 10K hadde jeg gått glipp av starten, så lenge sto jeg og ventet. Bare nevner det.

Etter en evighet i kø tuslet jeg bort til startfeltet og stilte meg litt frempå, men ikke helt foran. Tabbe! Tabbe, tabbe, tabbe!

Where's Waldo? Ser dere meg? Snakker med Tone fra Løpeskjørt, ganske avslappet altså.

Where’s Waldo? Ser dere meg? Snakker med Tone fra Løpeskjørt, ganske avslappet altså. Foto: Heming Leira. Hensynsløst lånt fra kondis.no

Starten går og jeg bare; ja, ja, jeg kjør på. Hopp, hopp, svisj, svusj mellom løpere. Jeg flyr forbi drøssevis med damer. Jeg syns det går fint, passe raskt. Rundt 2km løper jeg forbi en dame, men hun gir seg ikke. Hun løper forbi meg, jeg forbi henne igjen og slik ligger vi en stund til hun freser av gårde rett før 3km. Jeg ble dritsur og prøvde å henge meg på. Men hun forsvant av gårde og vant likesågodt hele driten. Sur og med en sandstorm i munnen, (jeeeez, så varmt det var) fortsatte jeg kampen. Etter 3km var beina helt kaputt og det gikk på pur vilje. Jeg tar rygg etter rygg sakte men sikkert. Den siste kilometeren er en slak nedoverbakke og jeg hører at noen kommer dundrende bak meg. I helvete heller! Ingen skal forbi meg her på oppløpet! INGEN! Jeg spurter inn og klarer å holde utfordreren bak meg. I måååål! Juhuuuuu! Total lykke av å bare bli forbiløpt av en eneste dame. Mestringsfølelse.

Hun kom ikke forbi. Mental note to self: Bruk brun-uten-sol og gå ned 10kg... Foto: Heming Leira. Hensynsløst lånt fra kondis.no

Hun kom ikke forbi. Mental note to self: Bruk brun-uten-sol og gå ned 10kg… Foto: Heming Leira. Hensynsløst lånt fra kondis.no

Resultat: 23.16, nytt PB og 10 plass av totalt 775 fullførte. Hæpp!

Feilstavet etternavn, men jeg tar hva jeg kan få. Fra kondis.no

Feilstavet etternavn, men jeg tar hva jeg kan få. Fra kondis.no

Jeg er fullstendig klar over at mange av mine argeste konkurrenter løp Grefsenkollen Opp den dagen, eller løp 10K distansen, men herre min hatt. En 10 plass er en 10 plass.

Hvem vet hva som skjer når jeg begynner å trene intervaller sammen med folk igjen!

 

Sentrumsløpet 2014

Jahapp, så var det overstått. Årets Sentrumsløp er overstått og jeg overlevde. Det virker faktisk som om treningsopplegget mitt fungerer!

Lykke er å løpe.

Lykke er å løpe. Foto: Heming Leira

Det var knall å se alle bekjente igjen, jeg har savnet dere alle! Solen strålte og jeg fikk på bunaden min. Etter bagasjelevering og dobesøk på SATS, var det bare å varme opp litt. Som etteranmeldt valgte jeg å stille meg i pulje 6. Tabbe.

 

Her kommer et utdrag av hvordan det hørtes ut i hodet mitt fra start til mål.

Står her i puljen min og blomster. Det føles som en evighet til startskuddet endelig går. Så, endelig var vi i gang. Jippi!

Jeg tar det rolig men løper fremdeles forbi mange. Folk GÅR i Slottsbakken. Flere stykk på rad! Hva tenker dere på? Ur veien! Luften er full av støv, jeg begynner å bli litt tørst.

Passerer 2km og tar rygg etter rygg. Jeg løper kontrollert og rolig, alle vet jo at de første 5km er tøffest. Må spare på kruttet. Inn i Frognerparken, over den smale brua… Javel, du stopper opp HELT midt på brua! Sjakktrekk. Ur veien!

Opp, opp, lett og fint, sånn ja! Videre gjennom Frogner, seriøst hvor er vannstasjonen? Jeg vil ha VANN! Aha, der passerte vi 5km, nå gjelder det å holde koken. Vann, vann, vann… DER er vannstasjonen. Arghhhhh, bøtter innpå med vann. Nam! NÅ skal her løpes.

Det blir litt trangt over Rådhusplassen, jeg smetter forbi svette mannfolk, æsj. Oooh, der spruter de vann! Jeg vil ha, jeg vil ha! Ahhh, det var godt. Jobb med armene Anna, så følger beina etter.

Opp den kjipe bakken fra Vippetangen, nå må du jobbe snuppa! 9km, jeg har ikke lenger kontroll over beina, holder fokus på armer og positur, øka, øka, øka! En 90 graders sving så er vi på Karl Johan. Snart fremme, presse, presse, presse. WHAT! En mann stopper opp her, 500meter fra mål? Jeg skjønner ikke logikken. Ur veien, her kommer jeg!

Legg inn siste veksel nå Anna, nå kjøøøøøør vi! Øka, øka, øka! Jippi, endelig i mål. 53.04, lykke!!! Hvor er vannet?? Jeg må ha vaaaaaannnn og banan. Men mest vann.

 

Euforisk var tilstanden min da jeg endelig fikk i meg vann og en banan eller to. Den offisielle sluttiden ble 52.58 og jeg er überfornøyd. Løypa er hard og det var varmt og jeg klarte å presse meg ned 3 minutter fra en målsetting som jeg mente var drøy. Jeg følte hele tiden at alle andre rundt meg slet noe voldsomt og at jeg var ute på joggetur. Det ga en mestringsfølelse uten like. En kan jo spekulere i om jeg burde ha presset meg enda hardere, men med den treningsverken jeg sitter igjen med 3 dager etterpå, skal det godt la seg gjøre.

Topp dag, topp tid, topp folk! Dette ga virkelig mersmak. Tenk hvilke tider jeg kan klare hvis jeg legger inn mer fart i treningen min! Og folk flest holder seg UR VEIEN.

Vi ses på intervalltrening i parken!

 

Sinnaøkt

Noen dager er beina lette og du løper på små rosa skyer. Andre dager er du tung som bly. Onsdag var en slik dag. Transportjoggen hjem ble en uhorvelig slitsom affære. Pulsen var høy og tempoet lavt. Føttene var som steinblokk, anklene stive og bevegeligheten tragisk. Når det går så trått blir jeg på dårlig humør og absolutt ALT blir feil. Sekken var altfor svær, den satt ikke ordentlig og knirket noe vanvittig. Knirk-knirk-knirk-knirk-knirk i 8 kilometer…

Håret kom i øynene mine og det var altfor varmt. Og folk gikk i veien for meg. ”- Hallo, ser du ikke at jeg kommer løpendes her?” Noen mennesker luktet vondt. ”- Jasså, du spiste tre kilo hvitløk i går og nekter å gå med deodorant. Så hyggelig!” Noen idioter hadde til og med frekkhet nok å røyke. Seriøst folkens, røyking er skikkelig harry og du lukter skunk av det! Slutt med det umiddelbart. Jeg mener det!

Drømmer om denne knirkefrie lille tassen…

Jeg peste meg altså hjem på pur vilje og var sint som en ilder hele veien. Etter en dusj og en brødskive var jeg igjen i vater og fornøyd med fullført økt.

Da var det på'n igjen... Endelig!

Da var det på’n igjen… Endelig!

Dette lover med andre ord bra for lørdagens konkurranse. Eller ikke. Jeg håper å komme inn under 55 minutter, men med så lite intervall og fart i kroppen kan det bli vanskelig å fullføre. Komfortsona er min venn. Jeg pleier alltid å være så forsiktig på løp, så planen er å gønne på fra start og håpe at det holder hele veien inn.

Vi får se. Uansett blir Sentrumsløpet en bedre opplevelse enn onsdagens helvetesøkt.

Tvi, tvi til alle oss som stiller til start! Hils gjerne hvis dere ser meg, jeg lover å ikke være sinna ; )

 

S to the M to the L

What does that spell? Jo en stor, feit SMELL. På Skiløpet 2012 målte jeg ny personlig bunnrekord.

Husker dere barnebursdagsfestene på McDonalds? (Dette var på den tiden bursdagsfester utspilte seg i transfettets Mekka uten frykt for anonyme bekymringsmeldinger til barnevernet.) Hvem hadde den lengste pommes fritesen, hvem spiste fortest og hvem drakk brus med flest sugerør. Hvis noen av dere noen gang har prøvd (forgjeves) å drikke Coca Cola med 15 sugerør, da får dere en ide om hvordan jeg opplevde gårsdagen. Hvis dere ikke har hatt en like fabelaktig barndom som meg, kan jeg avsløre at du suger brus med munnen full av sugerør til du blir blå i ansiktet, og brusen kommer kanskje halvveis opp i rørene. Mye anstrengelse med et fruktløst resultat. I går ga jeg alt og fikk ingenting igjen. Jeg har aldri vært så langt nede i kjelleren både mentalt og fysisk noen gang.

Folksomt gitt!

Men før vi begynner å analysere formen min burde jeg si noe om løpet. For til tross for et personlig lavmål var Skiløpet helt fantastisk. Det var ingenting å utsette på. Nok doer, garderobemuligheter, bagasjelevering, sportsdrikke/ vann og banan i målområdet. Løypa var utfordrende men gøy, godt merket og det sto glade funksjonærer overalt. I tillegg strålte solen, ja dagen kunne ikke bli bedre.

Idyllisk utsikt på Rådhusplassen i Ski

Jeg var på plass ganske tidlig, hentet startnummer og spiste litt og nøt solen ved Rådhusplassen. Jeg klarte av å få et vepsestikk under armen (Ævv!) men tenkte at det sikkert var heldig. Jeg varmet opp litt, beinene føltes lette og kroppen virket å spille på lag. Jeg stilte meg altså på startlinjen med tanker om sub-50. Jeg visste at dette ikke kom til å bli et perse-løp, men hadde altså forhåpninger om at formen ikke hadde sviktet totalt.

De forhåpningene kunne jeg bare gi blanke F i. Løpet var vondt fra første kilometer, jeg var tørst og jeg klarte ikke å holde en eneste rygg. Alle løp forbi meg, etter 7km begynte det å prikke i huden og jeg skjønte ikke hvordan løypa BARE var oppoverbakker. 10K my ass, dette er jo et motbakkeløp! Min tunnelsyn ble mindre og mindre for hver kilometer og når jeg endelig kom i mål er min synsirkel på størrelse med en knappenål.  Jeg belget i meg 5 glass med vann og en halv banan og begynte å føle meg menneskelig igjen.

Read it and weep…

Kort oppsummert var gårsdagen en nedtur helt prestasjonsmessig; rævva tid, rævva form. MEN, løp er jo mer enn sekunder og tempo. Jeg klarte av å ryste av meg sluttiden og nyte sol og analyser sammen med andre løpere. Tusen takk for en fantastisk dag! Janicke, når åpner påmeldingen for SkiLøpet 2013?

På plusskontoen: selvinnsikt, jeg setter utrolig pris på alle dere inspirenende løpenerder og jeg vil ha revansj!

På minuskontoen: Vespestikk under armen, blod på tærne og knust ego.

St Hansgaloppen

Vaffelgaloppen var helt fantastisk. Det var uvant å klargjøre kroppen for løp kl. 22.00, men den vanlige nervøsiteten som alltid kribler i mageregionen på startlinja fikk fart på adrenalinet. Jeg var klar!

 

Mange campere på plass. Bilde: Heming Leira

 

Mange campere møtte opp, det var strengt tatt kjentfolk overalt så stemningen var god før start. Jeg stilte meg laaaangt bak og godt var det for hele startfeltet åpnet i et forrykende tempo. Nivået pleier å være høyt på disse småløpene og St Hansgaloppen var intet unntak. Jeg hadde ingen som helst forhåpninger om å komme inn på en fin tid. Løypa var kupert så jeg regnet med å komme inn rundt 1.25, men der hadde jeg missbedømt ordentlig.

 

Sommernatten var vakker, det var ikke en krusning på Maridalsvannet. Stille, varmt og helt magisk! Jeg pinnet på som en gal. Jeg sjekket ikke klokken i det hele tatt, jeg løp kun på følelsen. Jeg prøvde å holde følge med en mann med en Jägermeister t-skjorte. En alkoholiker må jeg kunne henge på, tenkte jeg.

 

 

Det var tungt, det var mye bakker men skrekken av å bli tatt igjen av de menneskene som jeg passerte var stor. Jeg hadde stadig vekk noen som pustet meg i nakken og en kan jo ikke senke farten da. Herr Jägermeister forsvant etter 6km (helvete) og jeg lå igjen og knivet med noen damer. Noen dueller vant jeg, noen tapte jeg. Rundt 11km begynner jeg virkelig å kjenne kjøret, beinene er tunge som bly, jeg er tørst og det stikker i ansiktet. Er vi ikke fremme snart? I siste nedoverbakken kommer et lokomotiv bak meg, det er herr Jägermeister! Hvordan har jeg løpt forbi han? Vi spurter inn sammen. Sluttid: 1.15.09. Jeg er über-fornøyd med den tiden, jeg løp i samme tempo som under Oslo HM 2011. Jeg har kanskje ikke tapt formen så mye som jeg har fryktet?

 

Mmmmmm, vafler og medalje. En vakker kombo!

 

Etterpå ble det vafler og grundig analyse av løpet. Hvem var fornøyd, hvem hadde perset, hvem var støl, hvem hadde gått på en smell? St. Hansgaloppen er et topp arrangement som jeg virkelig kan anbefale; fantastisk natur, løypa var godt merket og det var løypevakter overalt. Og så var vaflene veldig, veldig gode.

 

Første og siste gang jeg står på toppen av resultatlista!

 

 

Ryeløpet og bursdagsfeiering

Hipp, hipp hurra! I går fylte Treningscamp 3 år. Ekstra store gratulasjoner til Siri som er motoren bak hele opplegget. Uten deg hadde resten av oss aldri funnet hverandre. Takk skal du ha!

 

GRATTIS! Bilde lånt fra pinkcakebox.com

 

Noen av oss campere feiret bursdagen med å løpe Ryeløpet. 5km på Bygdøy på årets første sommerdag. Det var usedvanlig varmt og lukten av solkrem blandet seg med duften av syrin og skog. Det var feriestemning over hele Bygdøy, ja over hele byen faktisk. Jeg svettet så mye at den tradisjonelle ”pre-race” doturen utgikk, det sier jo litt om temperaturen…

 

Det har jo blitt litt si som så med kvalitetstreningen min, så jeg hadde egentlig ikke noen spesifikke tidsmål. Som vanlig stilte jeg meg altfor langt bak i startfeltet og mistet sure sekunder der. Ellers var det bunn gass fra start, jeg hang meg på Siri og Christi og tenkte at nå får det bære eller briste. Pusten var grei, jeg løp forbi mennesker som peste som lokomotiver allerede etter en kilometer. Fokuset mitt lå på teknikk og ryggen til Siri. Jeg mistet Christi bak meg rundt 3km og etter 4km forsvant Siri fra meg. Jeg lå og knivet med en dame i rosa shorts i nedoverbakken inn mot mål. Den siste kilometeren var blytung, jeg var varm og tørst, tørst, tørst. Jeg hadde mistet all følelse i beinene og sensasjonen å løpe uten bein var mildt sagt spesiell. Rett før mål sto Christopher og heiet på (det hjelper virkelig!), og jeg hørte noen puste tungt bak meg. Å bli tatt igjen på oppløpet er uaktuelt, så jeg spurtet med alt jeg hadde og min klokke viste 23.59 ved mål. Dette var over all forventing og jeg er grisefornøyd. Mitt pers på 5km ligger på 23.06, og Ryeløpet var mer kupert med skarpe svinger og ujevnt underlag. Den offisielle tiden ble 24.01 (ref. start langt bak i feltet.)

 

Glade og tørste løpere

 

Dette lover godt for sesongen og nå er jeg skikkelig gira for å få opp farten ordentlig. Jeg har fått tilbake pusten, nå er det styrke, tempo og spenst som skal terpes. Drømmen om maraton er der fremdeles, men det blir ikke uansett ikke før sent til høsten. Kvalitetstrening er uansett aldri feil, ikke sant?

 

Jeg har snikkikket litt på marathon.se sitt 40-minutters program…

 

Hmmmmm…

 

Jeg må ikke bli for ivrig nå som kroppen min endelig begynner å spille på lag. Gradvis tilpassing, Anna, gradvis.