Kategoriarkiv: treningscamp

Iformløpet 2014 5K

Jeg fikk tilbud om startplass til Iformløpet gjennom Treningscamp i forrige uke. ”- Jippi, gratis!” tenkte jeg. (Nesten, minus lisensavgiften.) Ingenting er bedre enn GRATIS!

Jeg har aldri vært så dårlig forbedt til et løp tidligere. Jeg fikk plassert lille E hos mamma og pappa, kastet i meg et par brødskiver og rakk så vidt etteranmeldingen. Fikk slappet av litt i forkant før jeg stilte meg i dokø. Og kan jeg bare få lov til å si: O.M.G! Neste år kjære Iform, flere doer. Jeg sto i kø i 20 minutter. Dette er et dameløp, og damer tar laaaaang tid på seg. Gudene veit hva de driver med der inne, lukten og den generelle stemningen frister jo ikke akkurat til lange besøk. Still med flere doer neste år, eller få køvakter som holder styr på oss. Eventuelt en premie til damen med det korteste dobesøket for å få opp effektiviteten. Hvis jeg hadde løpt 10K hadde jeg gått glipp av starten, så lenge sto jeg og ventet. Bare nevner det.

Etter en evighet i kø tuslet jeg bort til startfeltet og stilte meg litt frempå, men ikke helt foran. Tabbe! Tabbe, tabbe, tabbe!

Where's Waldo? Ser dere meg? Snakker med Tone fra Løpeskjørt, ganske avslappet altså.

Where’s Waldo? Ser dere meg? Snakker med Tone fra Løpeskjørt, ganske avslappet altså. Foto: Heming Leira. Hensynsløst lånt fra kondis.no

Starten går og jeg bare; ja, ja, jeg kjør på. Hopp, hopp, svisj, svusj mellom løpere. Jeg flyr forbi drøssevis med damer. Jeg syns det går fint, passe raskt. Rundt 2km løper jeg forbi en dame, men hun gir seg ikke. Hun løper forbi meg, jeg forbi henne igjen og slik ligger vi en stund til hun freser av gårde rett før 3km. Jeg ble dritsur og prøvde å henge meg på. Men hun forsvant av gårde og vant likesågodt hele driten. Sur og med en sandstorm i munnen, (jeeeez, så varmt det var) fortsatte jeg kampen. Etter 3km var beina helt kaputt og det gikk på pur vilje. Jeg tar rygg etter rygg sakte men sikkert. Den siste kilometeren er en slak nedoverbakke og jeg hører at noen kommer dundrende bak meg. I helvete heller! Ingen skal forbi meg her på oppløpet! INGEN! Jeg spurter inn og klarer å holde utfordreren bak meg. I måååål! Juhuuuuu! Total lykke av å bare bli forbiløpt av en eneste dame. Mestringsfølelse.

Hun kom ikke forbi. Mental note to self: Bruk brun-uten-sol og gå ned 10kg... Foto: Heming Leira. Hensynsløst lånt fra kondis.no

Hun kom ikke forbi. Mental note to self: Bruk brun-uten-sol og gå ned 10kg… Foto: Heming Leira. Hensynsløst lånt fra kondis.no

Resultat: 23.16, nytt PB og 10 plass av totalt 775 fullførte. Hæpp!

Feilstavet etternavn, men jeg tar hva jeg kan få. Fra kondis.no

Feilstavet etternavn, men jeg tar hva jeg kan få. Fra kondis.no

Jeg er fullstendig klar over at mange av mine argeste konkurrenter løp Grefsenkollen Opp den dagen, eller løp 10K distansen, men herre min hatt. En 10 plass er en 10 plass.

Hvem vet hva som skjer når jeg begynner å trene intervaller sammen med folk igjen!

 

Skadeskutt elg

Etter helgens totale katastrofe sto en ting klinkendes klart; mer blodtrening.

Hva er vel mer blod enn bakkeintervaller med Treningscamp? Ingenting. H.E.R.R.E.G.U.D! Jeg slet meg oppover mot Tryvannstårnet som en skadeskutt elg. Jeg kommer sånn cirka like langt på hvert drag som før sommeren, så jeg har tydeligvis ikke tapt så veldig mye fart. Men jeg kan ikke huske at det var så fryktelig vondt. Ai, ai, ai.

Ting som hjelper meg litt på veien oppover.

– Ikke tenk. Du kan ikke tenke på hvor vondt du har det, hvor langt det er igjen, hvor mye du egentlig bare vil dø, da kommer du aldri frem. Et skritt av gangen, det er det eneste du kan fokusere på.

– Prøv ikke å sekke sammen totalt. Det er lett gjort å sette seg i den velkjente stolposituren, men det går faktisk mye lettere hvis du løfter frem hofta.

– Gi deg selv pepp eller pisk, prøv det som fungerer. I går var jeg en sadistisk trener med fascistiske tendenser mot meg selv.

– Ikke snakk. Jeg klarer ikke av å snakke i oppoverbakkene, jeg har nok med å puste. Etter to drag har min hjernekapasitet krympet til Forrest Gump-standard. Ingenting jeg har å si er til hjelp for noen. Meld deg ut hvis prating stresser deg.

– Sist men ikke minst, vær litt stolt av deg selv. So what om du ikke kom frem først. Seriøst, med gjengen som var med i går er det mye å forlange. Realistiske mål er tingen. Du kom opp, du overlevde og du er sterkere enn i går. Bra jobba!

I dag er jeg stolt og sår. Jeeberz, så sår jeg er…

Bilde lånt fra foreveryoung blogg.

S to the M to the L

What does that spell? Jo en stor, feit SMELL. På Skiløpet 2012 målte jeg ny personlig bunnrekord.

Husker dere barnebursdagsfestene på McDonalds? (Dette var på den tiden bursdagsfester utspilte seg i transfettets Mekka uten frykt for anonyme bekymringsmeldinger til barnevernet.) Hvem hadde den lengste pommes fritesen, hvem spiste fortest og hvem drakk brus med flest sugerør. Hvis noen av dere noen gang har prøvd (forgjeves) å drikke Coca Cola med 15 sugerør, da får dere en ide om hvordan jeg opplevde gårsdagen. Hvis dere ikke har hatt en like fabelaktig barndom som meg, kan jeg avsløre at du suger brus med munnen full av sugerør til du blir blå i ansiktet, og brusen kommer kanskje halvveis opp i rørene. Mye anstrengelse med et fruktløst resultat. I går ga jeg alt og fikk ingenting igjen. Jeg har aldri vært så langt nede i kjelleren både mentalt og fysisk noen gang.

Folksomt gitt!

Men før vi begynner å analysere formen min burde jeg si noe om løpet. For til tross for et personlig lavmål var Skiløpet helt fantastisk. Det var ingenting å utsette på. Nok doer, garderobemuligheter, bagasjelevering, sportsdrikke/ vann og banan i målområdet. Løypa var utfordrende men gøy, godt merket og det sto glade funksjonærer overalt. I tillegg strålte solen, ja dagen kunne ikke bli bedre.

Idyllisk utsikt på Rådhusplassen i Ski

Jeg var på plass ganske tidlig, hentet startnummer og spiste litt og nøt solen ved Rådhusplassen. Jeg klarte av å få et vepsestikk under armen (Ævv!) men tenkte at det sikkert var heldig. Jeg varmet opp litt, beinene føltes lette og kroppen virket å spille på lag. Jeg stilte meg altså på startlinjen med tanker om sub-50. Jeg visste at dette ikke kom til å bli et perse-løp, men hadde altså forhåpninger om at formen ikke hadde sviktet totalt.

De forhåpningene kunne jeg bare gi blanke F i. Løpet var vondt fra første kilometer, jeg var tørst og jeg klarte ikke å holde en eneste rygg. Alle løp forbi meg, etter 7km begynte det å prikke i huden og jeg skjønte ikke hvordan løypa BARE var oppoverbakker. 10K my ass, dette er jo et motbakkeløp! Min tunnelsyn ble mindre og mindre for hver kilometer og når jeg endelig kom i mål er min synsirkel på størrelse med en knappenål.  Jeg belget i meg 5 glass med vann og en halv banan og begynte å føle meg menneskelig igjen.

Read it and weep…

Kort oppsummert var gårsdagen en nedtur helt prestasjonsmessig; rævva tid, rævva form. MEN, løp er jo mer enn sekunder og tempo. Jeg klarte av å ryste av meg sluttiden og nyte sol og analyser sammen med andre løpere. Tusen takk for en fantastisk dag! Janicke, når åpner påmeldingen for SkiLøpet 2013?

På plusskontoen: selvinnsikt, jeg setter utrolig pris på alle dere inspirenende løpenerder og jeg vil ha revansj!

På minuskontoen: Vespestikk under armen, blod på tærne og knust ego.

La blodet flyte!

 

”- Nu ska blodet flyta! Lilla vackra människa, ahh-haaaa!” Nå er jeg endelig i gang med blodtreningen igjen. Og med blodtrening snakker jeg ikke om EPO, uten trening som gir deg blodsmak i munn.

 

Etter 2 måneder i komfortsonen var det dags. Høstens innspark var et faktum. Jeg var ikke den eneste som hadde innspark i parken i går. Frognerparken formelig bugnet over av berusede studenter med faddere, boomblasters, grillos, øl og sommerstemning. Innsparkene våre hadde ikke samme hensikt, men vi delte det samme målrettede fokuset mot grøftefyll/ blodsmak. Etter en time i parken var begges mål godt nådd.

 

Vi var en hel haug med løpere i går kveld. Siri var på plass og det ble 5 doble runder, etterfulgt av fem kort-korte bonusrunder. Jeg snittet rundt 4.35 tempo på de doble og 4.10 på de kort-korte. Pusten var grei, men beinene føltes som bly etter 3 runde.

 

Økten var en god pekepinne på hva jeg skal fokusere på fremover. Mer intervalltrening, mer bakkeløping (for å få spenst og styrke) Naturligvis må jeg legge inn den verste økten av dem alle: tempoøkten. Grøss, jeg hater allerede.

 

Styrketreningen etterpå gikk overraskende bra. Plankeøvelsene er herved min bitch. Jeg har blitt sterkere i kjernemuskulaturen, men armene er fremdeles svake. Push-ups og dips er fremdeles tunge som f*n.

 

Opptur: Jeg er i gang! Styrketrening gir overraskende nok resultater. Man må tydeligvis ikke like noe for å bli bedre på det.

 

Nedtur: Jeg har mistet fart.

 

Jeg er maks motivert for tiden og mitt treningsfokus er tilbake. Det var godt med ferie og slappfisktrening, nå er jeg klar!

Jau da!

Jau da, så nei da, så…

 

Jeg burde ligge i hardtrening nå for å perse 1. september på SkiLøpet, men det gjør jeg ikke. Trening blir stadig nedprioritert. Jobb, visninger og andre viktige avtaler spiser stadig mer av tiden min. I tillegg er kroppen min i et slags science fiction stasis-tilstand. Husker dere scenen da Sigourney Weaver våknet etter år i stasis i Aliens? Slik føler jeg meg; groggy og svekket.  Tempo orker jeg ikke engang å tenke på.

 

Bilde lånt fra sognsvannrundtmedsols.no

 

Det ble to joggeturer i helgen i rolig slabbedask tempo. Herlig og godt for skrotten. I kveld skal jeg endelig få med meg siste etappen av Øyakarusellen. Jeg hadde store planer om å ta enda en trippel som i fjor, men det gikk i vasken på en gang. Men i dag er jeg klar som et egg. Gressholmen, here I come! Tiden blir sikkert ganske katastrofal, men det gjør ingenting. Jeg savner Treningscampere og andre løpenerder.

 

Gleder meg! Kanskje vi ses?

 

St Hansgaloppen

Vaffelgaloppen var helt fantastisk. Det var uvant å klargjøre kroppen for løp kl. 22.00, men den vanlige nervøsiteten som alltid kribler i mageregionen på startlinja fikk fart på adrenalinet. Jeg var klar!

 

Mange campere på plass. Bilde: Heming Leira

 

Mange campere møtte opp, det var strengt tatt kjentfolk overalt så stemningen var god før start. Jeg stilte meg laaaangt bak og godt var det for hele startfeltet åpnet i et forrykende tempo. Nivået pleier å være høyt på disse småløpene og St Hansgaloppen var intet unntak. Jeg hadde ingen som helst forhåpninger om å komme inn på en fin tid. Løypa var kupert så jeg regnet med å komme inn rundt 1.25, men der hadde jeg missbedømt ordentlig.

 

Sommernatten var vakker, det var ikke en krusning på Maridalsvannet. Stille, varmt og helt magisk! Jeg pinnet på som en gal. Jeg sjekket ikke klokken i det hele tatt, jeg løp kun på følelsen. Jeg prøvde å holde følge med en mann med en Jägermeister t-skjorte. En alkoholiker må jeg kunne henge på, tenkte jeg.

 

 

Det var tungt, det var mye bakker men skrekken av å bli tatt igjen av de menneskene som jeg passerte var stor. Jeg hadde stadig vekk noen som pustet meg i nakken og en kan jo ikke senke farten da. Herr Jägermeister forsvant etter 6km (helvete) og jeg lå igjen og knivet med noen damer. Noen dueller vant jeg, noen tapte jeg. Rundt 11km begynner jeg virkelig å kjenne kjøret, beinene er tunge som bly, jeg er tørst og det stikker i ansiktet. Er vi ikke fremme snart? I siste nedoverbakken kommer et lokomotiv bak meg, det er herr Jägermeister! Hvordan har jeg løpt forbi han? Vi spurter inn sammen. Sluttid: 1.15.09. Jeg er über-fornøyd med den tiden, jeg løp i samme tempo som under Oslo HM 2011. Jeg har kanskje ikke tapt formen så mye som jeg har fryktet?

 

Mmmmmm, vafler og medalje. En vakker kombo!

 

Etterpå ble det vafler og grundig analyse av løpet. Hvem var fornøyd, hvem hadde perset, hvem var støl, hvem hadde gått på en smell? St. Hansgaloppen er et topp arrangement som jeg virkelig kan anbefale; fantastisk natur, løypa var godt merket og det var løypevakter overalt. Og så var vaflene veldig, veldig gode.

 

Første og siste gang jeg står på toppen av resultatlista!

 

 

Greetings from crazy-land

Litt sånn så jeg ut. Neida, jeg var ikke så blid. Bilde fra freakingnews.com

 

Til tross for at jeg var sint som en ilder på vår siste sykkeltur sammen, snakker fremdeles Pojken med meg. Jeg er jo for det meste snill og grei, det er kombinasjonen av adrenalin, melkesyre og konstruktiv kritikk som er min kryptonitt. Uansett så lurte Pojken på hva jeg trener til. ”- Du trener jo så mye for tiden, hva er målet ditt?”, spurte han.

 

Ja, hva er målet mitt? Jeg har jo kommet frem til at hoften min er fungerendes, så lenge jeg er flink med styrkeøvelsene mine. Det langsiktige målet er maraton, men hvilken maraton det blir er ikke godt å si. Jeg har siklet litt på Frankfurt maraton til høsten, men sommeren er lang og mye skal skje før oktober. Småting som leilighetskjøp og giftemål (ja, mitt eget!) skal planlegges og gjennomføres. Grunnen til at jeg hadde lagt inn maratondebuten til mai, var fordi jeg visste hvor hektisk resten av året kom til å bli. Så, ingen konkrete planer foreløpig, men hvis muligheten skulle by seg i slutten av året kan det være greit å være godt trent. Føre-var-prinsippet, helt enkelt.

 

Jeg er beredt. Bilde fra howstuffworks.com

 

I tillegg mener jeg ikke at jeg trener særlig mye. Jeg innser at jeg har bikket over i crazy-land og blitt totalt miljøskadet av diverse løpervenner og blogger. Eksempel: jeg mener at uke 23 var en fin treningsuke. ”Normale” mennesker hadde nok lagt denne uken i kategorien knalltøff. Her er facit:

 

Løpeøkter: 4 stk, totalt 49,79km

Styrketrening: 3 økter

Total tid: 6 timer 30 minutter

Treningsfri: 2 dager

 

Jeg syns ikke dette er særlig mye. Mitt perspektiv er ikke det samme som når jeg dro på meg joggeskoene for første gang for fire år siden. Men perspektiv må endres for å fullføre ting som en gang virket umulige. Ja, jeg er nok litt crazy, men jeg er ikke alene og jeg er på ingen måter mest crazy.

 

I går var jeg eksempelvis ikke alene om å løpe bakkeintervaller opp til Tryvann i regnet. Hvor blir det av sommeren? Vi var seks ivrige campere som trosset værgudene og pinnet av gårde. Det gikk bedre i går enn sist gang, jeg så hele tiden ryggen til første mann i løypa. Det begynner å hjelpe, men jeg er på ingen måter en fjellgeit enda. Det hjelper å ikke ha 2 mil i beinene.! Jeg skal analysere Garmin statistikken etter 8 uker så ser vi resultatet sort på hvitt.

 

Watch this space