Kategoriarkiv: ymse

Målsetting og plan uten folk. Folk ass!

Var det noen som merket at jeg begynte nytt jobb 1 juni?

Sikkert ikke… ehhhh.

Her er en kort, kort oppsummering av hva som har skjedd siden iForm-løpet (djeez, det føles som en evighet siden)

Juni: nytt jobb, veldig gøy, veldig slitsomt og totalbelastningen var sprengt. 88km løpt

Juli: ferie, varme og familietid. Helt topp! 149km løpt

August: innkjøring i barnehage, laging av rutiner. Prosjektleder og logistikkmaster i Familien AS. 100km løpt

September: Hverdag, Oslo Halvmaraton, og maratonblues. Hvor tok piffen veien? 58km løpt (21 av de under Oslo HM!!!)

Oktober: Månedens opptur; mølleøkt med selveste Ingrid Kristiansen! Utnyttet Østmarka så mye som mulig og ble medlem av Fresh Fitness. 116km løpt

November: Mørker, mørker, mørker, forkjølelse, barn med omgangssyke og enda mer jobbings. 56km løpt (3 uker HELT uten trening)

Jeg fikk opp følgende sitat i Instagram-feeden min i dag og jeg fikk litt av en aha-opplevelse. «A goal without a plan is just a dream» Det er jo helt sant. Så jeg har snekret meg en plan, og et mål. Ja, det er vel strengt tatt godeste Ingrid som har snekret planen, men det er opp til meg å legge den inn i hverdagen og følge den ikke minst. Det må vel gå på et vis.

Jeg skal bli raskere, myyyyye raskere. Og så skal jeg melde meg på de små løpene neste sesong. Etter å ha løpt i kø i 21,1km er jeg drittlei folk. Hvis jeg noen gang skal løpe Oslo Maraton igjen, da blir det helmaraton altså. Jeg er fremdeles helt friggings traumatisert.

Posttraumatiske hilsener

Satser på at det ikke blir 6 måneder til neste gang vi ses…

Advertisements

Valgets kval…

Fikk denne e-posten forleden dag:

 

Hei Anna!

Gratulerer som vinner av konkurransen på Svett.no. Som vinner mottar du to startnummer til Oslo Maraton 2014.

 

 

WOOP, WOOP! Nå er jo bare spørsmålet; hvilken distanse??? Hjelp meg!

 

Sinnaøkt

Noen dager er beina lette og du løper på små rosa skyer. Andre dager er du tung som bly. Onsdag var en slik dag. Transportjoggen hjem ble en uhorvelig slitsom affære. Pulsen var høy og tempoet lavt. Føttene var som steinblokk, anklene stive og bevegeligheten tragisk. Når det går så trått blir jeg på dårlig humør og absolutt ALT blir feil. Sekken var altfor svær, den satt ikke ordentlig og knirket noe vanvittig. Knirk-knirk-knirk-knirk-knirk i 8 kilometer…

Håret kom i øynene mine og det var altfor varmt. Og folk gikk i veien for meg. ”- Hallo, ser du ikke at jeg kommer løpendes her?” Noen mennesker luktet vondt. ”- Jasså, du spiste tre kilo hvitløk i går og nekter å gå med deodorant. Så hyggelig!” Noen idioter hadde til og med frekkhet nok å røyke. Seriøst folkens, røyking er skikkelig harry og du lukter skunk av det! Slutt med det umiddelbart. Jeg mener det!

Drømmer om denne knirkefrie lille tassen…

Jeg peste meg altså hjem på pur vilje og var sint som en ilder hele veien. Etter en dusj og en brødskive var jeg igjen i vater og fornøyd med fullført økt.

Da var det på'n igjen... Endelig!

Da var det på’n igjen… Endelig!

Dette lover med andre ord bra for lørdagens konkurranse. Eller ikke. Jeg håper å komme inn under 55 minutter, men med så lite intervall og fart i kroppen kan det bli vanskelig å fullføre. Komfortsona er min venn. Jeg pleier alltid å være så forsiktig på løp, så planen er å gønne på fra start og håpe at det holder hele veien inn.

Vi får se. Uansett blir Sentrumsløpet en bedre opplevelse enn onsdagens helvetesøkt.

Tvi, tvi til alle oss som stiller til start! Hils gjerne hvis dere ser meg, jeg lover å ikke være sinna ; )

 

Reodor Felgen løsning

Jeg føler det er på tide å oppdatere min Garmin klokke. Her har Reodor Felgen vært og repparrert.

Holdes sammen med teip og kjærlighet.

Holdes sammen med teip og kjærlighet.

Fordi jeg fortjener det? Jeg må bare kjøpe hundre millioner bleier først.

Den fungerer heldigvis fint, den ser bare litt «skæda» ut. Vært gjennom litt av hvert min Garmin og jeg. Elsk på Garmin.

(Er åpenbart ikke sponset. Noe jeg åpenbart burde vært.)

 

Høyt og lavt

Livet går som kjent opp og ned og siden sist har det vært litt av en berg-og-dalbane. Jeg innrømmer at mine problemer er skikkelige i-landsproblemer, jeg ser den. Men sleng inn noen kilo hormoner, søvnmangel, endorfinmangel og en snev av en midtlivskrise så kan de minste motgangene føles enorme.

Riktig så her gøy var det altså ikke... Bilde lånt fra davidmschroeder

Riktig så her gøy var det altså ikke… Bilde lånt fra davidmschroeder

Opp: Endelig tilbake med Treningscamp i parken. Lykke, lykke, lykke!

Ned: Vondt i hoften dagen etter intervallene. Shit, shit, shit, nå har jeg ødelagt bekkenet mitt og jeg blir invalido for all fremtid og jeg kan aldri løpe mer. Uuuuuææææææhhhh!

Opp: Aktiv Terapi knar meg på plass. Problemet lå ikke i bekkenet, men i flere låsninger i ryggen. Heisann amming. Det tar på å være mor gitt.

Ned: Sov to timer en natt og følte meg generelt totalt mislykket. Noen sorte dager fulgte.

Opp: Klarer å jogge en kort runde uten kjenninger. Tungt og tregt, men uten smerte.

Ned: Crawlekurset innstilt. Buhuuu.

Opp: Løp en joggetur istedenfor å svømme, da jeg allikevel hadde ordnet barnevakt. Det var ikke vondt en plass og jeg følte meg lett og fin.

Ja slik går nå dagene. Har jeg lært meg noe fra disse bipolare ukene? Sikkert ikke, men noen ting er helt klare. Søvn er gull, trening helt essensielt og jeg skal skynde langsomt. Etter grundig forsking på det store internettet har jeg laget en plan. Det blir rolige turer til jeg bikker 30 km/ uken, da kan tøffere trening legges inn i skjemaet. Og så blir det yoga og stabiliseringsøvelser slik at jeg ikke detter sammen.

En enkel plan som jeg forhåpentligvis klarer å følge.

Prekas!

Ho-hooooooo!

Ho-hoooo! Er det noen her? Ja, jeg er her.

Ho-hoooo.

Ho-hoooo.

Jeg er bare litt opptatt med å ammeammeammeammeamme. Jeg har altså blitt mamma siden sist. Slapp av, jeg skal ikke bli klissete og følsom. Ikke her i alle fall… Her skal jeg fortsette å skrive om trening. Men det har jo ikke blitt noen trening på en måned, med mindre vi teller knipeøvelser og enkle styrkeøvelser, og det gjør vi jo ikke. En viss standard må opprettholdes, hormoner og melkespreng til tross.

På onsdag skal jeg til 6-ukerskontroll hos fastlegen min. Forhåpentligvis har jeg vært flink nok med knipeøvelsene mine til å bli friskmeldt, slik at jeg kan begynne med mer utfordrende trening. (Les morsom trening.) Fysioterapeuten på Ullevål mente at løping kan jeg begynne med 3 måneder etter fødsel. WTF! AUGUST! Lett jogging innlagt i trilleturer kan vel ikke være så farlig? Kommer tarmene mine å ramle ut? Kommer skrufsa min å falle av? Jeg har prøvd å google meg frem, men det var ikke så lett. Er det noen som har bastante meninger om absolutt alt fra barneoppdragelse til trimming til hvilke typer fliser du skal ha på kjøkkenet*, så er det nybakte mødrer. Hvis du begynner å trene for tidlig så blir melken din sur, du må slutte å amme og Gro Nylander brenner ned hjemmet ditt. Eller så begynner du ikke å trene tidlig nok, du blir stemplet som småfeit og dvask, mannen din finner deg frastøtende, tar ut skilsmisse og flytter sammen med Marte Krogh.

Saklig.

Så jeg blir min egen lille forsøkskanin i jakten på endorfiner. Satan, som jeg savner endorfiner. Jeg har nilest alle treningsblogger som et slags substitutt, men snart holder jeg ikke ut lenger. Jeg satser på bakkejoggings; høy puls, lav belastning. Kryss fingerer og tær for at bekkenet mitt ikke eksploderer.

Imens skal jeg bare amme litt.

Og kose med Norges fremtidige maratondronning.

 

Mange mil får plass i disse små tosselossene.

Mange mil får plass i disse små tosselossene.

*Hvite subwaytiles hvis du lurte. Pynt gjerne med et chevronmønstret kjøkkenhåndkle. Hjertesmilefjeshjerte