Januar

Januar…

Det er liksom ikke endorfinrusets måned. Januar er den traurige måneden som jeg VET at nå burde jeg trene stryke og bevegelighet og jogge litt (mye). Komme meg ut og trosse værgudene som insisterer med å legge Oslo under et tykt lag med snø og is. Jeg løper fordi jeg VET at det kommer til å lønne seg til våren. Men akkurat nå er det tungt.

11.01.15

Så tungt.

For å trosse vinter, kulde og mørker har jeg meldt meg på Oslo Winter Run sammen med Treningscamp. Hva hadde vel løping vært uten alle fine løpere? Les mer om løpet her og bli med da vel!

Det blir snart lysere.

Up yours Vinter!

For dere spesielt interesserte:

Trening Uke 2

Mandag Mandagsmila 10km
Tirsdag
Onsdag Intervaller på mølla 10×45 sek x 2 (8km)
Torsdag
Fredag
Lørdag Distanse i snøstorm 7km
Søndag Kort langtur i snøstorm 15km

Målsetting og plan uten folk. Folk ass!

Var det noen som merket at jeg begynte nytt jobb 1 juni?

Sikkert ikke… ehhhh.

Her er en kort, kort oppsummering av hva som har skjedd siden iForm-løpet (djeez, det føles som en evighet siden)

Juni: nytt jobb, veldig gøy, veldig slitsomt og totalbelastningen var sprengt. 88km løpt

Juli: ferie, varme og familietid. Helt topp! 149km løpt

August: innkjøring i barnehage, laging av rutiner. Prosjektleder og logistikkmaster i Familien AS. 100km løpt

September: Hverdag, Oslo Halvmaraton, og maratonblues. Hvor tok piffen veien? 58km løpt (21 av de under Oslo HM!!!)

Oktober: Månedens opptur; mølleøkt med selveste Ingrid Kristiansen! Utnyttet Østmarka så mye som mulig og ble medlem av Fresh Fitness. 116km løpt

November: Mørker, mørker, mørker, forkjølelse, barn med omgangssyke og enda mer jobbings. 56km løpt (3 uker HELT uten trening)

Jeg fikk opp følgende sitat i Instagram-feeden min i dag og jeg fikk litt av en aha-opplevelse. «A goal without a plan is just a dream» Det er jo helt sant. Så jeg har snekret meg en plan, og et mål. Ja, det er vel strengt tatt godeste Ingrid som har snekret planen, men det er opp til meg å legge den inn i hverdagen og følge den ikke minst. Det må vel gå på et vis.

Jeg skal bli raskere, myyyyye raskere. Og så skal jeg melde meg på de små løpene neste sesong. Etter å ha løpt i kø i 21,1km er jeg drittlei folk. Hvis jeg noen gang skal løpe Oslo Maraton igjen, da blir det helmaraton altså. Jeg er fremdeles helt friggings traumatisert.

Posttraumatiske hilsener

Satser på at det ikke blir 6 måneder til neste gang vi ses…

Iformløpet 2014 5K

Jeg fikk tilbud om startplass til Iformløpet gjennom Treningscamp i forrige uke. ”- Jippi, gratis!” tenkte jeg. (Nesten, minus lisensavgiften.) Ingenting er bedre enn GRATIS!

Jeg har aldri vært så dårlig forbedt til et løp tidligere. Jeg fikk plassert lille E hos mamma og pappa, kastet i meg et par brødskiver og rakk så vidt etteranmeldingen. Fikk slappet av litt i forkant før jeg stilte meg i dokø. Og kan jeg bare få lov til å si: O.M.G! Neste år kjære Iform, flere doer. Jeg sto i kø i 20 minutter. Dette er et dameløp, og damer tar laaaaang tid på seg. Gudene veit hva de driver med der inne, lukten og den generelle stemningen frister jo ikke akkurat til lange besøk. Still med flere doer neste år, eller få køvakter som holder styr på oss. Eventuelt en premie til damen med det korteste dobesøket for å få opp effektiviteten. Hvis jeg hadde løpt 10K hadde jeg gått glipp av starten, så lenge sto jeg og ventet. Bare nevner det.

Etter en evighet i kø tuslet jeg bort til startfeltet og stilte meg litt frempå, men ikke helt foran. Tabbe! Tabbe, tabbe, tabbe!

Where's Waldo? Ser dere meg? Snakker med Tone fra Løpeskjørt, ganske avslappet altså.

Where’s Waldo? Ser dere meg? Snakker med Tone fra Løpeskjørt, ganske avslappet altså. Foto: Heming Leira. Hensynsløst lånt fra kondis.no

Starten går og jeg bare; ja, ja, jeg kjør på. Hopp, hopp, svisj, svusj mellom løpere. Jeg flyr forbi drøssevis med damer. Jeg syns det går fint, passe raskt. Rundt 2km løper jeg forbi en dame, men hun gir seg ikke. Hun løper forbi meg, jeg forbi henne igjen og slik ligger vi en stund til hun freser av gårde rett før 3km. Jeg ble dritsur og prøvde å henge meg på. Men hun forsvant av gårde og vant likesågodt hele driten. Sur og med en sandstorm i munnen, (jeeeez, så varmt det var) fortsatte jeg kampen. Etter 3km var beina helt kaputt og det gikk på pur vilje. Jeg tar rygg etter rygg sakte men sikkert. Den siste kilometeren er en slak nedoverbakke og jeg hører at noen kommer dundrende bak meg. I helvete heller! Ingen skal forbi meg her på oppløpet! INGEN! Jeg spurter inn og klarer å holde utfordreren bak meg. I måååål! Juhuuuuu! Total lykke av å bare bli forbiløpt av en eneste dame. Mestringsfølelse.

Hun kom ikke forbi. Mental note to self: Bruk brun-uten-sol og gå ned 10kg... Foto: Heming Leira. Hensynsløst lånt fra kondis.no

Hun kom ikke forbi. Mental note to self: Bruk brun-uten-sol og gå ned 10kg… Foto: Heming Leira. Hensynsløst lånt fra kondis.no

Resultat: 23.16, nytt PB og 10 plass av totalt 775 fullførte. Hæpp!

Feilstavet etternavn, men jeg tar hva jeg kan få. Fra kondis.no

Feilstavet etternavn, men jeg tar hva jeg kan få. Fra kondis.no

Jeg er fullstendig klar over at mange av mine argeste konkurrenter løp Grefsenkollen Opp den dagen, eller løp 10K distansen, men herre min hatt. En 10 plass er en 10 plass.

Hvem vet hva som skjer når jeg begynner å trene intervaller sammen med folk igjen!

 

Trim og nonsens, uke 18

Uke 18 var uken jeg ENDELIG skulle bikke 4 mil. Med en ekstra fridag skulle jo det gå fint.

Det begynte fint på mandagen med både yoga og styrke. 1 time totalt

Tirsdagens transportjogg hjem ble noe amputeret da magen slo seg helt vrang etter 1km. Jeg fikk etter hvert karret meg inn på en t-bane for å komme meg hjem. I tillegg hadde det blitt vinter i løpet av arbeidsdagen så jeg hadde bommet totalt på valget av klær. Frossen som en isbit, med mageknipe hinket jeg meg bortover på støle bein etter helgens Sentrumsløpet. Ble naturligvis fraløpt av en gasell av en dame i en nedoverbakke. Da fikk jeg vondt i selvtilliten og. Enda en helvetesøkt altså på ca 5km.

Idyll før helvetet braket løs

Idyll før helvetet braket løs

Onsdagen dro vi ut på hytta og det var her ting begynte å skli ut. Det ble mindre trening enn planlagt, en fryktelig natt, jobbing, 3 greie netter, familiekos, god mat og drikke. Sovmorgen, kaffe, IKEA, familiebesøk, mer kaffe. Avsluttet helgen med å løpe rundt Brønnøya med fartsøking oppover i bakkene. Toppers! Beina var gode, Sentrumsløpet var ute av kroppen og jeg var glad som en lerke.

Jeg ser på pollen at majoriteten av dere syns jeg skal løpe halvmaraton til høsten. Et fornuftig valg med tanke på formen nå til dags og mengden med trening som skal til for å fullføre en maraton. Særlig med tanke på hvor fort hverdagen kan sabotere treningsplaner. Ref uken som gikk.

Som sagt, veldig fornuftig.

Og kanskje litt kjedelig?

Hmmmmm…

 

Valgets kval…

Fikk denne e-posten forleden dag:

 

Hei Anna!

Gratulerer som vinner av konkurransen på Svett.no. Som vinner mottar du to startnummer til Oslo Maraton 2014.

 

 

WOOP, WOOP! Nå er jo bare spørsmålet; hvilken distanse??? Hjelp meg!

 

Sentrumsløpet 2014

Jahapp, så var det overstått. Årets Sentrumsløp er overstått og jeg overlevde. Det virker faktisk som om treningsopplegget mitt fungerer!

Lykke er å løpe.

Lykke er å løpe. Foto: Heming Leira

Det var knall å se alle bekjente igjen, jeg har savnet dere alle! Solen strålte og jeg fikk på bunaden min. Etter bagasjelevering og dobesøk på SATS, var det bare å varme opp litt. Som etteranmeldt valgte jeg å stille meg i pulje 6. Tabbe.

 

Her kommer et utdrag av hvordan det hørtes ut i hodet mitt fra start til mål.

Står her i puljen min og blomster. Det føles som en evighet til startskuddet endelig går. Så, endelig var vi i gang. Jippi!

Jeg tar det rolig men løper fremdeles forbi mange. Folk GÅR i Slottsbakken. Flere stykk på rad! Hva tenker dere på? Ur veien! Luften er full av støv, jeg begynner å bli litt tørst.

Passerer 2km og tar rygg etter rygg. Jeg løper kontrollert og rolig, alle vet jo at de første 5km er tøffest. Må spare på kruttet. Inn i Frognerparken, over den smale brua… Javel, du stopper opp HELT midt på brua! Sjakktrekk. Ur veien!

Opp, opp, lett og fint, sånn ja! Videre gjennom Frogner, seriøst hvor er vannstasjonen? Jeg vil ha VANN! Aha, der passerte vi 5km, nå gjelder det å holde koken. Vann, vann, vann… DER er vannstasjonen. Arghhhhh, bøtter innpå med vann. Nam! NÅ skal her løpes.

Det blir litt trangt over Rådhusplassen, jeg smetter forbi svette mannfolk, æsj. Oooh, der spruter de vann! Jeg vil ha, jeg vil ha! Ahhh, det var godt. Jobb med armene Anna, så følger beina etter.

Opp den kjipe bakken fra Vippetangen, nå må du jobbe snuppa! 9km, jeg har ikke lenger kontroll over beina, holder fokus på armer og positur, øka, øka, øka! En 90 graders sving så er vi på Karl Johan. Snart fremme, presse, presse, presse. WHAT! En mann stopper opp her, 500meter fra mål? Jeg skjønner ikke logikken. Ur veien, her kommer jeg!

Legg inn siste veksel nå Anna, nå kjøøøøøør vi! Øka, øka, øka! Jippi, endelig i mål. 53.04, lykke!!! Hvor er vannet?? Jeg må ha vaaaaaannnn og banan. Men mest vann.

 

Euforisk var tilstanden min da jeg endelig fikk i meg vann og en banan eller to. Den offisielle sluttiden ble 52.58 og jeg er überfornøyd. Løypa er hard og det var varmt og jeg klarte å presse meg ned 3 minutter fra en målsetting som jeg mente var drøy. Jeg følte hele tiden at alle andre rundt meg slet noe voldsomt og at jeg var ute på joggetur. Det ga en mestringsfølelse uten like. En kan jo spekulere i om jeg burde ha presset meg enda hardere, men med den treningsverken jeg sitter igjen med 3 dager etterpå, skal det godt la seg gjøre.

Topp dag, topp tid, topp folk! Dette ga virkelig mersmak. Tenk hvilke tider jeg kan klare hvis jeg legger inn mer fart i treningen min! Og folk flest holder seg UR VEIEN.

Vi ses på intervalltrening i parken!

 

Sinnaøkt

Noen dager er beina lette og du løper på små rosa skyer. Andre dager er du tung som bly. Onsdag var en slik dag. Transportjoggen hjem ble en uhorvelig slitsom affære. Pulsen var høy og tempoet lavt. Føttene var som steinblokk, anklene stive og bevegeligheten tragisk. Når det går så trått blir jeg på dårlig humør og absolutt ALT blir feil. Sekken var altfor svær, den satt ikke ordentlig og knirket noe vanvittig. Knirk-knirk-knirk-knirk-knirk i 8 kilometer…

Håret kom i øynene mine og det var altfor varmt. Og folk gikk i veien for meg. ”- Hallo, ser du ikke at jeg kommer løpendes her?” Noen mennesker luktet vondt. ”- Jasså, du spiste tre kilo hvitløk i går og nekter å gå med deodorant. Så hyggelig!” Noen idioter hadde til og med frekkhet nok å røyke. Seriøst folkens, røyking er skikkelig harry og du lukter skunk av det! Slutt med det umiddelbart. Jeg mener det!

Drømmer om denne knirkefrie lille tassen…

Jeg peste meg altså hjem på pur vilje og var sint som en ilder hele veien. Etter en dusj og en brødskive var jeg igjen i vater og fornøyd med fullført økt.

Da var det på'n igjen... Endelig!

Da var det på’n igjen… Endelig!

Dette lover med andre ord bra for lørdagens konkurranse. Eller ikke. Jeg håper å komme inn under 55 minutter, men med så lite intervall og fart i kroppen kan det bli vanskelig å fullføre. Komfortsona er min venn. Jeg pleier alltid å være så forsiktig på løp, så planen er å gønne på fra start og håpe at det holder hele veien inn.

Vi får se. Uansett blir Sentrumsløpet en bedre opplevelse enn onsdagens helvetesøkt.

Tvi, tvi til alle oss som stiller til start! Hils gjerne hvis dere ser meg, jeg lover å ikke være sinna ; )